Tag Archives: stein

I landet Miramarmora…

Ann-Maris innlegg.

«I landet Miramarmora var Farao på ferie hos farmora og mormora…….» Andre Bjerkes strålende rimramser.

Den som tror at Norge har enerett på og kalle seg steinröysa, har kanskje oversett Portugal? Ole Paus synger om «..det bakkete land som er mitt», og det er jo riktig nok, men jamen finnes det stein andre steder også.Og i det bakkete land Portugal, som etterhvert er blitt mitt, er det stein nok til alle, nordmenn inkludert. Jeg vet at mange tenker på Algarve som bare strender og noen möllspiste rasfarlige klipper, men tenk gjerne en gang til.

Flittig turgåing i det algarvianske landskapet har tydelig vist meg at portugisiske bönder nok har slitt like hardt med stein som de norske. Steingjerder mellom små åkerlapper snakker tydelig om det. Noen ganger ligger gjerdene parallelt med hverandre med  bittelitt demarkasjonssone mellom naboeiendommer. Andre steder et steingjerde som brått og uventet syns i et skogbryne, en liten inngjerdet åkerlapp, nok til noen få rader bondebönner og litt poteter. Det var jo sånn at alle barna skulle arve, og siden det ikke var penger så ble det jord. En jordlapp til hvert barn – kjör den modellen i noen generasjoner og jordlappene blir så små at ingen kan leve av dem. Men inngjerdet ble de, for når det ikke var mer god jord igjen, ja, da fikk steinröysene også ryddes.Sånt blir det gjerder av.

Et lite utsnitt av marmorbruddet.

Portugal er også marmorlandet. Verdens neststörste marmoreksportör, bare slått av Italia. Det er et nedlagt marmorbrudd bare noen hundre meter fra mitt hus. Hvorfor det ble nedlagt, ikke vet jeg, men det ser ut som de som drev det döde fra det midt i lunsjpausen. Kaffekoppene står igjen på bordene i spisebrakkene. Og hundrevis av blokker med marmor ligger strödd omkring, som om jetten Glufs har slengt vilt rundt seg. Digre skiver av lekker marmor som får habegjäret til å boble, småbiter som også gjör det, marmorbruddet er uimotståelig. Jeg ringte det nummeret som står på et slitent skilt der, og joda, en dame sa at visst, jeg kunne ta det jeg kunne bäre med meg! Og sånn fikk jeg en planterabatt med marmorkant. Ikke ille. Og rundt marmorbruddet ligger naturligvis digre fjell ned slagg, men naturen er kjapp til å rydde opp etter menneskene. Forresten må jeg jo fortelle at da Marianne og jeg skulle studere Portugal litt närmere var vi blant annet i Estremoz, og jeg var imponert over at selv den mest falleferdige rallkattsjå minsann hadde dörterskler og vindusbrett av marmor.

Ikke marmor, Celestianos’s vannreservoar

Belegget i Mariannes vei!

Min gate har hatt brostein, men så kom asfalten…

Naturen slår tilbake.

Litt mer fornemt i Lisboa.

All den steinen som tross alt ikke er marmor – ja, altså, jeg har aldri kunnet motstå en vakker stein, store eller små. De store beundrer jeg på stedet der de ligger, de små sleper jeg hjem. Barnslig? Ja,og så da? Litt barnesinn får man unne seg. Og si meg den som aldri har böyd seg og plukket opp en vakker stein?De fleste har nok det.

Millom bakkar og berg…

Ann-Maris innlegg

«Leave no stone unturned»  Euripides.

Den som tror at steinröysa Norge er det ultimate i steinsjangeren, må vennligst tro om igjen. Algarve er ufattelig fullt av stein, og jeg har min rikelige andel i kjökkenhagen min. Först er den innrammet av steinmurer, type höy. Dernest er det rengnaget berg overalt. Og til å runde av er det en usalig blanding av stein i lös vekt, blandet med knust terrakotta, jernskrammel, glassbiter, alle mulige varianter av skrot. Jeg arbeider iherdig med å få det bra, og synes jeg har gjort store fremskritt. Men det er langt til mål. målet om å kunne sitte i skyggen og höre at det vokser.

Min egen steinröys, og jeg er veldig glad i innrammingen.

Brenneslevann i fokus.

 

 Alle gartnere er selvplagere på noe vis, jeg bärer böttevis med stein til deponi hist og pist, for deretter å gi dem et tynt lag jord og toppe med blomkarse. Blomkarse er hagegudens optimale lösning for kjapt dekke av ting og tang.

Men mellom stein og skrot er det veldig god jord. Tung og leirholdig, näringsrik etter mange år med geiter gående som gjödselmaskiner. Det er tungt å arbeide med jorden, når den er törr (mesteparten av tiden) er den som betong, og når den er våt er den leirvelling som sitter fast i spade, hakke, krafse, sko.  Men skam få den som gir seg. Jeg har fått skrapet ren noen fine rundede småfjell, og sågar et liksom flatt område. Og det skal bli PLEN! 5 kvadratmeter. Punkt.

Nypriklet plen, eller glissen ferdigplen!!

 

Flekken kan ikke brukes til annet enn 2 stoler og 2 pils. Jeg har funnet et gress som bare blir 15 cm höyt, og tåler ekstrem törke. Passer fint. ingen klipping og ingen vanning. Prövesådde i en underskål, og satte det ut som små dotter, og så masse frö. Hört om prikling av plen för? Nei det tenkte jeg nok. Jeg titter etter spirer hver dag, men så er det det at maurene synes at de små stakkars fröene er en delikatesse. De sleper det hjem, jeg strör kanel, sukker, bakepulver….stillingskrig. Innimellom setter jeg på vann, maurene flykter og dukker opp et annet sted. Sukk.

De gråhvite prikkene  i nedre del er maurstjålne gressfrö.

Men der jeg har jord – der gror det heftig. Og etterhvert som jeg rydder får jeg plass til prydplanter innimellom. Dessuten er det mye som sår seg selv og bare popper opp på feil sted, jeg lar dem väre, ringblomster,valmuer og blomkarse. Gi meg etpar år til med iherdig steinflytting, så kan de fisefine som kaller sine blandede grönnsakhager for potager, bare slenge seg i veggen. Tror jeg. Mens jeg arbeider overvåker katten Siam det hele fra et gammelt dueslag. Hun sier at ögler ikke er å forakte som kosttilskudd. Henne om det.

Öglene (alle heter Oscar) er nyttedyr, og jeg beskytter dem så godt jeg kan

orca_share_media1526222736941

Og Siam den sniken er en mester i å fange ögler, fy henne.