Tag Archives: lisboa

Lisboa, Lisboa!

Mariannes innlegg.

«Wet or fine, the air of Portugal has a natural happiness in it, and the people of the country should be as happy and prosperous as any people in the world.» –  H G Wells, A Year of Prophesying, 1925

Nå var det lenge siden sist jeg var i Lisboa. Ann og jeg var på juleshopping der for et par år siden, strålende «sommervarme» den gangen.

Denne gangen skulle vi møte Anns venner Tone og Helge, og bruke et par dager til  guiding, hygge, fado og god mat. Så til Sao Bras til over påsken for gjestene fra Norge. Vi hadde leid en leilighet i Lisboa sentrum og vi skulle få avlevere bagasjen kl 12, vi ventet, jeg ringte igjen og igjen. Ikke svar fra damen som skulle låse opp for oss. Dumt, vi hadde planer for hva vi skulle gjøre mens vi ventet på Tone og Helge. Klokken ble 13.30 før vi kom inn i leiligheten, og da var det jo bare å vente på flyet fra Norge. Fortausrestauranter er det jo nok av, så vi bestilte lunsj og vin. Det viste seg at drosjesjåføren til Vaaganparet ikke fant adressen vår,  men det løste seg etter telefonforklaring.

Det var kjempehyggelig å møte igjen de muntre mennesker fra Bekkestua. De var jo litt slitne etter å ha kjørt rundt og rundt på leting, men det hjalp jo med litt vin og Frango Piri Piri.

Middagen ble inntatt på Museu da Cerveja ned ved Tejo. foruten at det er et ølmuseum har de også god mat. Det var en kjølig kveld så vi jaktet på et sted med gassvarmer i nærheten av bordet.

Etter middag var det tid for Fado, etter litt leting, Google map og hjelp fra innfødte fant vi den vi lette etter. Tasco do Chico. Et knøttlite lokale, men  de har  den rette innstilling til fado, døren lukkes når det synges. Det var ikke den beste fado jeg har hørt, men greit nok. Det er noe med stemningen også.

Dagen derpå hadde vi store planer for guiding, men som alle vet går tiden fort og man rekker lite av det man har planlagt. Ann og jeg hadde også et viktig ærend som vi ikke rakk dagen før. Nemlig Vidal Tecidos! Det er en stoffbutikk, ikke stoff til rusbruk, men tekstiler i all verdens mønstre og farger. Butikken dekker et helt kvartal. Ikke mye for turister, langt fra sentrum, kloss inntil Prazeres kirkegård. Helge fant en liten bar hvor han kunne slå hjel tiden med en øl eller to mens vi handlet. Ann hadde også en handleliste fra datter Grethe i Stavanger.

Men før stoffbutikken skulle vi opp til borgen, Castelo de S. Jorge. Den ligger på den høyeste åsen i Lisboa og er noe man må få med seg. Den har stått der både under romerne og maurerne, men ble tatt tilbake i 1147, den første portugisiske kongen fikset det etter beleiring, krig og annet spetakkel.

Vår plan var å ta 28-trikken opp gjennom Alfama, det var ingen god ide. Køen var lang som et vondt år, og det var bare kjeft å få hvis man forsøkte å snike i køen. Siden sist er det bygd en laaang rulletrapp som ville føre oss langt opp mot borgen, vi satset på den. Trappen var absolutt ikke bra for min høydeskrekk, jeg turde ikke å snu meg for å se nedover, skummelt. Vi kom oss opp i god behold, og gikk resten av veien, tok feil i et kryss så det ble litt lengere enn nødvendig. Det ble jo mange «tellerskritt» av det, men bena mine likte det ikke. «Tellerskrittene» blir registret av en skritteller-app på mobilen.  Man blir litt hektet på resultatet, Jeg har ikke gått 10.000 skritt på en dag siden juleshopping i Sevilla. Men fikset det også i Lisboa.

Og hva fant vi på praçaen ved inngangen? Wine with a view, nemlig!

 

 

 

 

 

 

 

Vinkø, om ikke på Akershus

Her kunne man velge mellom flere viner, ta med seg glasset, påfyll for 1€, og ta med seg glasset hjem. Veldig bra og dyrt. 11€  pr glass, tror jeg, og da må jeg sitere Helges udødelige uttalelse: «Dette er akkurat som på Akershus festning hvor man kan vandre rundt med  vinglasset i hånden».

… og Tone tester espumante

 

Utsikten fra borgen er jo fantastisk, det blir mange bilder selv om utsikten er den samme som tidligere. Før vi ruslet nedover bakkene igjen måtte vi hilse på innbyggerne, påfuglene.

 

 

 

 

Jeg hopper over hva og hvor  vi spiste middag den kvelden. Det må fortrenges og glemmes snarest.

Dag 3, meldt regn og vind, men vi hadde planer om å trosse det og gå opp til Chiadoen i Bairro Alto, eventuelt Portvinsinstituttet. Ikke fristende når det kom til stykket, vi tok en taxi til stasjonen for å ta toget hjem, selv om det var 3 timer før vårt tog gikk.

Og alle var enige om at det var en fin tur. Takk for laget! Er det merkelig og rart å si det? Tone og Helge synes det.

Og Lisboa er fremdeles en fin by!

 

Exit 2018

Mariannes innlegg.

Tjugendag eller tjuandedag jul den 13. januar er den siste dagen av jula i nokre nordiske tradisjonar. Dagen er markert med øks, eit vend drikkehorn, ei klokke eller ein sopelime på primstaven.

Dagen er også kjend som knutsdag eller tjuandedag-Knut, etter helgenen Knut, som i munnhell «jaga», «feia», «dansa» eller «ringa» jula ut. Hvis det snør på tjuendedagen, da er det fortsatt tjue snøværsdager før sommerdagen 14. april.

Så er julen over, ikke hos meg,  riktignok. Jeg venter til Knut kommer innom og feier julen ut. Jeg pynter ikke før et par dager før julaften, så jeg er jo ikke lei av julestasen. Skjønner godt at de som pynter juletreet i begynnelsen av november begynner og gå trett av glitter og stas. Hvis det snør tjuandedag blir jeg forbløffet. Det vil velte alle planer om såing og planting i min lille hage. Jeg tipper vi slipper snø i vinter også.

Ann og jeg har en tradisjon for å reise bort et par dager på såkalt juleshopping. I år ble det Sevilla. En fin tur til en trivelig by. Noen julegaver ble jo kjøpt inn selv om det er litt sent å sende julegaver til Norge og Sverige i begynnelsen av desember.

Til lille Malaika ble det flamencokjole, kastanjetter og vifte. Hun er en liten pyntedukke, det ble helt perfekt.

Vi brukte den siste formiddagen til å være turister. I Sevilla ligger verdens største trebygning. (Metropol Parasol). Den er bygget av finsk bjørk og er et fantastisk skue. Vi måtte jo opp til utsiktsplattformen, jeg var litt bekymret fordi gulvet gynget og beveget seg. Høydeskrekken slo inn, men det gikk jo bra.

Og ikke før er julen over så planlegger vi en tur til Lisboa. Tone og Helge fra Bærum kommer på en påsketur til Ann, men først skal de ha kjentmannsguider i Lisboa i to dager, før vi tar toget tilbake til Faro, og derfra hjem til São Brás. Det er vanskelig å vise frem Lisboa på to dager, med innlagte besøk på restauranter og barer. Vi må legge en god plan.

Tiden går så fort, nå har jeg bodd her i over fem år. Fem fine år uten snø og kulde. Ingen brodder, snømåking eller piggdekk. Det er alltid noe blomstrende å glede seg over, nå roser, løvemunn, lantana og brugmansia. Jeg har fremdeles chili, paprika og krydderurter utenfor kjøkkendøren – i det hele tatt bare fantastisk selv om det er vinter.

Så er det nytt år og nye muligheter i 2019. Det er jo mye elendighet i verden, media har jo en tendens til å fokusere på det som er trist og skummelt. Men det er jo noe positivt også. Antallet som lever i ekstrem fattigdom har gått ned, det er færre som dør av alminnelige sykdommer og flere barn får skolegang. Når det gjelder miljøet går det visstnok den veien høna sparker. Det lille hver enkelt av oss gjør teller ikke, men vi prøver jo likevel. På den andre side kan vi jo ikke sette oss ned for å deppe oss gjennom resten av livet.

En optimistisk hilsen til alle: Godt nytt år!

Julen slutt allerede?

Ann-Maris innlegg

«Julens gleder ere tvende, först dens intog – så dens ende»  Piet Hein.

Jaha, det er på det viset – alt snakket om at julen varer helt til påske – jo, jeg takker! Ikke för har jeg fått knottet opp mitt endimensjonale juletre på veggen- med mye möye og stort besvär som det står skrevet et eller annet sted, ja, så er det bare å plukke stasen ned. Uff. Jeg hadde en gjest fra Norge forrige uke. Det var en vennlig og höflig mann. Han så likevel ut som om han betvilte mine åndsevner i forhold til håndtering av julehöytiden. Ham om det.

endimensjonalt juletre, egen patent.

endimensjonalt juletre, egen patent.

Marianne har det på samme vis som meg. Den 20.desember er det intet som tyder på at noe er i emning, den 23 er det jul for alle pengene. Da går det sterkt i svingene, jul blir det- med all den julestemning man kan önske seg. Dessuten har jeg regnet litt på dette: Jeg kjenner massevis av mennesker (eller rettere sagt noen)! som i august tömmer lageret de har samlet gjennom året med gaver-to-be, pakker og ordner. i september er bakst og griseslakt unnagjort, i oktober er huset nybadet fra kjeller til taksteinene. I november skyfles alle pakker og gammeldagse julekort ut i verden,og i desember synker särlig mor sammen med et begynnende nervesammenbrudd.

Og 13. januar er alle spor borte vekk, ikke en stusslig og törr liten barnål igjen noe sted i heimen!. Men så har man da julet ihvertfall bra mye lenger enn meg, og jeg erkjenner ikke skyld for å ha jul i februar! Det er bare alle de andre som ikke er synkronisert! Det var godt og få det sagt.

Men nå drar det seg mot påske og törre sypressgrener er blitt opptenningsved i kjölige januarkvelder. Påsken her i byen er jo stripyntet med blomsterkledde gater og blomsterbärende gubber og halleluja og halloi, og da kjennes det kanskje litt dumt å etterpå gå hjem til kavringtörre grener på veggen.

Marianne og jeg dro til Lisboa på et hyggeraid like för jul, litt shopping og litt kultur. Ikke fordi vi ikke kan finne alt vi trenger her, muligens unntatt Underberg, men dere vet Arve Opsahl’s utsagn: «De’rem har, det har’em i Lissabon»

hotell i särklasse

hotell i särklasse

Sånn er det, vi satte oss på toget en tidlig morgen og vips var vi innlosjert på Mariannes egenfunnede hotell, «designhotell» heter det vel, litt psykedelisk og fantastisk morsomt, glassmalerier i baderomstaket og kunstgress på stolene, i det hele tatt. Bildene sier noe, men ikke alt!

gressplen på stolen, jojo...

gressplen på stolen, jojo…

Med bare to dager (katter hjemme) så rekker man jo ikke mye, Bairro Alto skal undersökes, fadobarer, verdens eldste bokhandel og bare helt alminnelig reking gatelangs. Herlig.

Og hvorfor ikke noe juleblogg för i februar? Jo, fordi januar har värt så våt og vindfull og ufordragelig at jeg har fortrengt at lysfesten skulle väre over.

Men nå; varmt,vindstille og vakkert Den tykke morgenkåpen som har värt fast fölge til morgenkaffen på terrassen er erstattet med den lekre kaftanen Morgan i Hjo sydde til meg ifjor, og fröpakken fra Impecta er underveis hvis posten og tollen vil, alt vokser,

Passiflora edulis, pasjonsfrukt på gang.

Passiflora edulis, pasjonsfrukt på gang.

sykkelen er oljet og klar, vinkjöleren ligger i frysen, vinrankene har museörer, jo, det ordner seg. Og snart er det jul igjen.

Marianne: Litt om fado

For min del var det kjærlighet ved første ørekontakt da jeg hørte fado for første gang på Madeira for mange år siden. marcellino fadoDet førte til at Ann og jeg tilbrakte hver kveld på Marcellino i Funchal for å lytte.

Fado blir tradisjonelt sunget av kvinner, men det er mange menn som er dyktige i faget. Fadistaen er vanligvis akkompagnert av klassisk- eller bassgitar og portugisisk gitar, et 12-strengers instrument.

Fado er den portugisiske sjel, tekstene er mest saudade. Saudade er vanskelig å oversette, men hjerte og smerte, lengsel og savn er nok en passende oversettelse.

Det er fantastisk å høre på, fadistaene har flotte stemmer og synger med innlevelse og dramatiske gester.

Fado er nå blitt en del av verdens kulturarv.amalia fado

Den mest berømte fadistaen var Amalia Rodrigues, her er et eksempel på hennes sang.

I Lisboa er det fadohus i mengder i Bairro Alto og Alfama. Det er både «turistfado» og den ekte sorten. I turistrestaurantene er det ganske støyende mens fadistaen opptrer (skrekk og gru). I de små uprentesiøse fadobarene følger man tradisjonene og er musestille når det synges. Det får heller være at maten blir kald. Hvis noen er høyrøstet og støyende er det helt normalt at de blir hysjet på til det blir tyst.

Det er ikfado gitarke så mange steder i Algarve man kan høre Fado, men teateret i Faro har en del konserter gjennom året. Vi har også vært på konsert i Sao Bras de Alportel, og nå i oktober i Moncarapacho.

I Santa Luzia nær Tavira er det en restaurant – Casa do Polvo. De serverer mye sjømat, spesielt blekksprut. Jeg sjekket Tripadvisor og de får mye positiv omtale.

Nå glemte jeg nesten det viktigse, de har fado hver torsdag!

Anbefales på det varmeste!