Nytt tilskudd til familien Katt

Mariannes innlegg

Den som vil ha den beste sitte-/liggeplassen i huset må flytte på katten.

Det var ikke til å unngå. Hun lå utenfor porten, fluene surret rundt henne og det var kaldt. Jeg tok henne inn, pakket henne inn i et håndkle og tok henne på fanget. Der har hun stort sett ligget siden hun kom i hus. Bitteliten og tynn, øynene gjenklistret, lopper over hele kroppen og hun hostet og nøs. Jeg ringte dyrlegen uten å få svar, men hun måtte jo få i seg litt mat eller drikke. Jeg hadde bare vanlig, fet melk og blandet den med vann. Hun var kjempesulten og supte i seg. Jeg hadde også en sprøyte til matingen. Kumelk er jo ikke bra for katter, men kattemelk er nå innkjøpt.

Nå kan man undres over hvorfor et voksent menneske har melk i huset. Det har sin årsak i at Ann tok med seg rømmekolle fra Sverige da hun var på ferie i sommer. For å holde rømmekollen vedlike må man jo kjøpe melk. Ellers har jeg ikke drukket melk siden jeg var et lite barn.

Tilbake til kattungen, jeg er helt sikker på at det var kattemor som la henne utenfor porten min. Hun hadde tre, antagelig har nabo Georgina tatt livet av de to andre. Det er en liten kattekoloni her i caminhoen, ingen er steriliserte og får stadig unger som forsvinner etter noen dager. Georgina mater de voksne kattene og bryr seg nok om dem, men gjør ingenting for å få dem sterilisert.

Jeg tok den lille katten med meg i sengen, uansett lopper. Kattelopper går ikke på mennesker, og ingen fare for mine andre to katter. De holdt seg langt unna det nye dyret  som var kommet i hus. Jeg hadde jo egentlig ikke lyst på en ny katt, men det er jo omtrent umulig å få noen til å adoptere henne, det er altfor mange kattunger som er hjemløse. Hun har nå fått et navn: Chiquita, det betyr på spansk «liten jente», og liten er hun.

Mine to andre katter er ikke begeistret og holder seg unna det lille krypet. Det ordner seg nok. Scilla har antagelig hatt barn selv og er ikke helt avvisende, mens Cherry som har bodd hos meg fra hun var noen uker gammel, synes Chiquita er skummel.

Dag to fikk jeg time hos veterinæren, Hun fikk loppekur og antibiotika mot infeksjonen i øyne og nese. Hun er for liten til å få antibiotika i tablettform, så jeg har vært der hver dag for at hun kan få en injeksjon. Baby cat, kaller de henne. Jeg har ikke fortalt at jeg beholder henne, innrømmer at det er fordi man betaler mindre for behandling av gatekatter. I morgen skal jeg bryte sammen og tilstå, men de har forsikret om at hvis jeg beholder henne får hun rabatt til hun er sterilisert, ca 5 mnd gammel. Egentlig ikke så viktig, kattene får det kattene må ha, uansett.

I allefall, Chiquita er mye bedre, har åpnet øynene og spiser som en voksen katt. Hun får pottetrening, hun lærte teknikken på to dager. Problemet er ofte at hun setter seg i bæsjklumpen etter at hun er ferdig. Eller hun legger seg for å slappe av litt eller forsøker å vaske seg. Men det går seg til. Jeg har båret henne i babyfatle i mange dager, hun vil gjerne ha nærkontakt.

Nå ser jeg at jeg skriver akkurat som småbarnsmødre snakker. Spiser hun bra? Har hun lagt på seg? (fra 200 til 300 g på 14 dager)Hvordan er avføringen? (hun har fått diare) Bleieskift? Nei, men håndklevask. Nå har jeg vært hos Bvet (veterinærklinikken) hver dag i over 2 uker. Det er et slit med småbarn, men hun er så innmari søt og snill.

Höst i Algarve.

Ann-Maris innlegg.

«Mennesker sier mye om sommeren, som de ikke mener om vinteren». Patricia Briggs.

Javel, så er det höst. I motsetning til hva mange later til å tro «nordafor», så har vi 4 årstider her også.De bare oppförer seg litt annerledes. Hösten er et godt eksempel på det. Rundt omkring i min bygd er det våronn så god som en våronn i april. Det settes poteter, plantes bondebönner og mange sorter kål, lök, rödbeter, det meste av det som er portugisisk basismat i den grönne sjangeren. Mine poteter er også kommet i jord, da har jeg nypoteter når slekta kommer på vinterferie. Samtidig er appelsinene i ferd med å modne, til jul skal det nok bugne i alle kriker og kroker av saftige, söte C-vitaminleverandörer.

Men mange jeg kjenner skryter uhemmet av at de har sånne fine fölelser for hösten. Jeg mener; Fallende löv, vakre höstfarger, litt melankoli innblandet, jojo. Selv mener jeg, og har alltid ment, at hösten er den lille död. Alt bärer bud om noe som uomgjengelig er over, og uansett fyr i peisen og stearintåke, Livet settes på vent,det er bare å smöre med tålmodighet og rödvin, ferdig med det.

Og da er det godt å bo et sted hvor min pasjon – hage,er helårs. Det blomstrer ufortrödent i min og alle andres hager, regnet har kommet og gjör lukingen til en lek (om enn en litt gjörmete lek). Jeg har beskåret mitt aprikostre,tatt noen fikenstiklinger, gleder meg over at sukkulenter av alle slag ruller seg ut igjen og er klare for å forgylle vinteren. Jeg er glad og lettet over at sesongen for de forferdelige skogbrannene endelig er over, og min lille del av Algarve slapp med angsten som lurer hele sommeren, lyden av et helikopter er nok til at jeg spurter til pc’n for å sjekke brannvarslingssiden.

Trekkfuglene har begynt og komme. Noen på egne vinger nordfra ,svisj over tretoppene på vei til Afrika, Storkene bor jo her, men tar en ferietur de også. Andre trekkfugler låner vinger av Norwegian, og noen kommer på hjul og stopper her. Felles for dem alle er flukten fra vinterens likklede som legger seg over Skandinavia. Ikke for det, Nord-Portugal har stort sett sne i Serra da Estrela hver vinter,  med skibakker (for sikksakkplank). Jeg vanker ikke der.

Derimot: Höstens triveligste evenement her i ströket går av stabelen förstkommende lördag; Mediterranean Garden Fair, gleder meg. Marianne og jeg har snakket om det, omtrent «nei skal bare titte. Men det skader jo ikke å ha en bärepose eller 5 i bilen». Jeg skal ha en kapersplante, punkt! Tror jeg.

Så langt så vel. Da  gjenstår bare november, desember, januar, februar og halve mars, så er det vår!

Fra mygg til skorpioner – og alle de andre styggingene.

Ann-Maris innlegg.

Var det nå egentlig nödvendig for Noa å ta med to kålsommerfugler»? Min egen fundering.

Han syntes vel det var rett og riktig. Ham om det. Jeg bor sånn til at jeg mistenker at alle insekter som finnes i Europa finnes her hos meg, og jeg er ikke glad for det. Jajaja, jeg vet hvem som er bestövere og må väre tilstede, og jeg vet hvem som er rovinsekter som tar ekle fluer. Og sånn bortetter. Men jeg behöver ikke like dem av den grunn.Dessuten er insekter programmert til å ta de som er mindre enn dem selv. Jeg er betydelig större enn en veps, men  de attakkerer meg likevel, og siden jeg er allergisk, så er det ikke morsomt.

Objektivt sett er det mange som er verre, og dessuten tar jeg med noen som ikke engang er insekter. Jeg bare sorterer småkryp i 3 grupper, «insektologer» får tilgi meg! Sånn ser min insektverden ut:

  1. Ubehagelige, farlige, kjempefarlige.  Jeg synes veps er ille, fordi jeg ofte blir stukket, sånn er det. Her er veldig mange forskjellige vepsearter, en art er fredelig og vi kaller den bare vannveps. De får sogar egen vannskål, ferdig med den. Så er det noen digre beist som skremmer vettet av meg når de kommer susende inn på terrassen om kvelden. Jeg tror det er den som i Norge heter geithams og i Sverige bålgeting.  Vespa crabro.Stikk skal väre veldig smertefulle. Andre steder i Portugal skal det ha dukket opp en enda större slektning, Vespa mandarina, enda giftigere. Og så en versting; Thaumapotoea pityocampa-pinjeprosjesjonspinner.

    «lang lang rekke, ingen utav rekka går»…

    Sommerfugl-stadiet er ikke noe å mase om, men larvene er helt dekket med neslehår som setter seg fast i alt og alle, og når de kommer ut av sitt lille lune hjem, henger de fast i hverandre på sin vandring ut i verden, og utgjör en alvorlig fare for mennesker, og for hunder, som jo er litt dumme og skal sniffe på alt. Neslehårene kan väre dödelig.  Neste på min skumle liste er Scolopendra cingulata Skolopender.

    Skolopender, funnet på terrassen, usj!

    Riktignok spiser den fluer, men også edderkopper, som er fredet hos meg, altså fy. Den har giftig, men ikke dödelig bitt.  Denne elendighets-listen kan jo passende rundes av med en Buthus occitanus. Gul skorpion.

    lånt bilde, har ikke mött den, heldigvis.

    Giftig, men ikke dödelig, evt. om man dör av sjokket ved å möte den. Jeg har ikke mött den, men hansker anbefales om man graver i lövhauger og andre gjemmesteder.

  2.  Min yndlingshategruppe. De krapyl som gjör sitt ytterste for å ödelegge hagen min. De er mange. Snegler, liljebiller, kålsommerfugler, oldenborrer, gresshopper, bladlus, maur—i det hele tatt. Akkurat nå er Melolontha – oldenborre verstingen.

    Disse har spist seg fete på planterötter,

    Det er en bille, og larvene deres lever av planterötter. Og rett som jeg legger merke til at en plante ser litt sluköret ut,ja så tar jeg den ut av krukken den bor i, og joda, det meste av röttene er spist opp, og det kryr av ekle gulgråhvite fete larver, så ekle at ikke engang en oldenborremamma kan like dem (tror jeg) Om våren er naturligvis Pieris brassicae, kålsommerfuglen ille, med sine digre eggkladasker under blomkarse-og kålblader, klare til å fryktelig fort bli glupske larver som kan renspise alle korsblomstrende ting i hagen på no time.

    ca. 200 kålormer på gang, huff,

    Jeg sitter stille og ser på til utysket har funnet et passende blad. Når hun er ferdig å legge egg og flyr avgårde, går jeg og lager eggeröre. Så har vi  Lilioceris lilii, liljebiller, de små lakkröde beistene som kan spise liljene i et forrykende tempo,og legge mengder av egg, Renspiste liljer er et sörgelig syn.  Så har vi Gastropoda, snegler. Her er nesten bare snegler med hus, greitt å plukke vekk, heldigvis er ikke Iberiasneglen her, for tört tenker jeg. Og sist av marodörene på verstingliste er Acridoidea, gresshopper.

    udyret hadde tenkt seg avocadoblader til frokost

    Her er veldig mange arter, og alle er glupske. Fra bittesmå gulbrune tusseladder til digre beist på opptil 8-9 cm lange, og hver cm kropp skal ha mat, og udyrene er skråsikre på at dyrket grönt er det beste, jeg har ikke svermer av bibelske proporsjoner, menjeg har så det rekker. Når bare skjelettet er igjen av et blad på en vakker plante, ja da heier jeg på kattene som elsker gresshoppejakt.


  3. Mye bedre enn sitt rykte.

    Men så er det jo noen jeg gjerne beskytter, for eksempel Araneida, edderkopper. Jeg vet jo at mange får ståpels bare av å se et bilde av en edderkopp, men de er og blir nyttige. Jeg vil heller ha edderkopper enn fluer! Sånn er det.  Og noen flotte medlemmer av familien Mantodea – knelere. Et rovinsekt som jeg virkelig beskytter,ingen skal röre mine knelere!

Flink kompis, spiser fluer,lus og andre gufninger.

Kanskje albinokneler, kanskje bare kneler!

received_492710431220427

Skulle blitt knelere, men dessverre ödela jeg det.

Men dessverre så er etpar av kattene dypt uenige med meg i det spörsmålet, så noen av dem dör på terrassen,(ikke kattene,knelerne),men man kan si at de faller på ärens mark! Dessuten har jeg for noen år siden i ren uvitenhet tatt kverken på en kokong med knelerbarn, jeg skammer meg.

Dette ble en forskrekkelig oppramsing av uhumskheter, og ennå har jeg ikke nevnt alminneligheter som mygg og knott og maur og og og, ingen beskrivelse nödvendig. Men jeg har den store insektboken på 546 sider (det er derfor jeg fikser de latinske navnene) Plantelatin er helt ok, men insekter…noe tungebrekkende.

IMG_20180930_194304

Hun blander seg inn i redigeringen.

Det kryr av dem, riktig elegante er de.

Ikke like elegant, men god som gull.

Det er ikke bare Finnmark som har mygg!

Nå skal jeg ikke nevne insekter mer för til våren, lover. Jo forresten: Alle dere som faller i staver over vakre sommerfugler, tenk på at de sniker rundt i hagen din og legger egg som blir til larver……..bare nevner det. Men runder av med litt ymse fra mitt liv med insekter. P.S. Mens jeg skriver dette,kom det en PR-kåt kneler og slo seg ned på tastaturet, den må få väre med!

 

 

Markens grøde, og litt annet

Mariannes innlegg

«I Marken har hver Aarstid sine Undere, men altid og uforanderlig den tunge, umaatelige Lyd fra Himmel og Jord, Omringelsen til alle Kanter, Skogmørket, Trærnes Venlighet. Alt er tungt og bløtt, ingen Tanke er umulig der.» Fra Markens grøde, Knut Hamsun

Felix, Kari og Merethe utenfor partikontoret

Hugo, Yaroslav, undertegnende og Lisa

Helge, Tone og Ann

Det har vært en travel sommer for en lat pensjonist. Vel, travel er vel en overdrivelse, men litt hektisk da Ann skulle dra på en liten ferie i Sverige og jeg skulle få Felix, Kari og Merete på besøk. Når man skal mate katter og vanne planter hjemme og borte to ganger pr dag blir det hektisk for en latsabb. Men jeg klager ikke, prøver bare å finne på en god unnskyldning for at bloggen ikke er oppdatert på leeeenge. Ann har også hatt besøk av barnebarn, og nå nettopp Tone og Helge. Alle besøkende skal se det beste av Algarve, det blir noen turer hist og pist. Men som vi pleier å si: Det er et vakkert land! Og alle burde oppleve litt av det.

Nå er jo sommeren over selv om det stadig er 25-35 grader. Høsten er her i den forstand at «Markens grøde» gjør at det fremdeles er travle dager.

Drueklaser tynger ned vinrankene, fikentrærne er smekkfulle av frukt og Anns gresskar og meloner vokser og vokser. Alt dette skal jo tas vare på, og det krever sin kvinne fullt ut. Tomatplantene var fantastisk produktive i år, men heldigvis er alt i enten fryseboksen eller tørket, og de koser seg i olivenolje i glassene sine. Paprika- og chiliplantene er produktive. Hva som er merkelig er at det nesten ikke er oliven i år. I fjor var «mitt» oliventre smekkfullt, og det ble lagt ned oliven i olje og saltlake, men i år? Nada! Mandler er det heller ikke mye av, det gjør ikke noe særlig. Jeg har masse mandler fra i fjor, de lar seg ikke knekke. Den ene nøtteknekkeren etter den andre avgår ved døden. Hammer er eneste mulighet.

Men tørkern går, druene blir til rosiner, og fiken tørkes, Anns gode ide om å tørke fiken var å mose og tørke i stekeovnen. Det funker, og rosiner og tørket fiken er uvurderlig til vinterens frokostblanding sammen med havregryn, kefir eller yougurt.

Ellers? Jo, mine to katter som jeg hadde med meg fra Norge/Sverige har forlatt meg, den ene av sykdom, den andre av alderdom. Jeg har to nye, Cherry som ble dumpet i min patio av moren sin, hva skulle jeg gjøre annet enn å ta henne inn i varmen? Den andre, Scilla har jeg adoptert gjennom en organiasjon som redder gatekatter.  Hun har nok hatt en tøff barndom og er veldig nervøs, men blir mer tillitsfull for hver dag.

Godjenta Cherry

…og vakre blåøyde Scilla

Og det er tørt i skog og mark, man er bekymret for skogbrann. Det har vært en stor og langvarig brann her i distriktet, det brant i Monchique en uke. Ufattelig mye som har gått tapt, men heldigvis ingen menneskeliv. Det er branner et eller annet sted hver dag, men beredskapen er høy og brannene blir slukket ganske raskt. Viktige papirer har jeg samlet i en mappe, to kattebur står fremme for rask avgang fra hjemmet. Vi ønsker oss regn!!!. Masse regn!!! Vannregningene er skyhøye, men jeg kan jo ikke la plantene dø tørkedøden.

Men i det store og hele er det et godt liv å bo i landet Syden.

Millom bakkar og berg…

Ann-Maris innlegg

«Leave no stone unturned»  Euripides.

Den som tror at steinröysa Norge er det ultimate i steinsjangeren, må vennligst tro om igjen. Algarve er ufattelig fullt av stein, og jeg har min rikelige andel i kjökkenhagen min. Först er den innrammet av steinmurer, type höy. Dernest er det rengnaget berg overalt. Og til å runde av er det en usalig blanding av stein i lös vekt, blandet med knust terrakotta, jernskrammel, glassbiter, alle mulige varianter av skrot. Jeg arbeider iherdig med å få det bra, og synes jeg har gjort store fremskritt. Men det er langt til mål. målet om å kunne sitte i skyggen og höre at det vokser.

Min egen steinröys, og jeg er veldig glad i innrammingen.

Brenneslevann i fokus.

 

 Alle gartnere er selvplagere på noe vis, jeg bärer böttevis med stein til deponi hist og pist, for deretter å gi dem et tynt lag jord og toppe med blomkarse. Blomkarse er hagegudens optimale lösning for kjapt dekke av ting og tang.

Men mellom stein og skrot er det veldig god jord. Tung og leirholdig, näringsrik etter mange år med geiter gående som gjödselmaskiner. Det er tungt å arbeide med jorden, når den er törr (mesteparten av tiden) er den som betong, og når den er våt er den leirvelling som sitter fast i spade, hakke, krafse, sko.  Men skam få den som gir seg. Jeg har fått skrapet ren noen fine rundede småfjell, og sågar et liksom flatt område. Og det skal bli PLEN! 5 kvadratmeter. Punkt.

Nypriklet plen, eller glissen ferdigplen!!

 

Flekken kan ikke brukes til annet enn 2 stoler og 2 pils. Jeg har funnet et gress som bare blir 15 cm höyt, og tåler ekstrem törke. Passer fint. ingen klipping og ingen vanning. Prövesådde i en underskål, og satte det ut som små dotter, og så masse frö. Hört om prikling av plen för? Nei det tenkte jeg nok. Jeg titter etter spirer hver dag, men så er det det at maurene synes at de små stakkars fröene er en delikatesse. De sleper det hjem, jeg strör kanel, sukker, bakepulver….stillingskrig. Innimellom setter jeg på vann, maurene flykter og dukker opp et annet sted. Sukk.

De gråhvite prikkene  i nedre del er maurstjålne gressfrö.

Men der jeg har jord – der gror det heftig. Og etterhvert som jeg rydder får jeg plass til prydplanter innimellom. Dessuten er det mye som sår seg selv og bare popper opp på feil sted, jeg lar dem väre, ringblomster,valmuer og blomkarse. Gi meg etpar år til med iherdig steinflytting, så kan de fisefine som kaller sine blandede grönnsakhager for potager, bare slenge seg i veggen. Tror jeg. Mens jeg arbeider overvåker katten Siam det hele fra et gammelt dueslag. Hun sier at ögler ikke er å forakte som kosttilskudd. Henne om det.

Öglene (alle heter Oscar) er nyttedyr, og jeg beskytter dem så godt jeg kan

orca_share_media1526222736941

Og Siam den sniken er en mester i å fange ögler, fy henne.