Vi har også vær.

Ann-Maris innlegg

«De Espanha, nem bom ventos nem bom casamento»  oversatt » Fra Spania kommer dårlige vinder og dårlige ekteskap». Portugisisk ordtak.

Ikke all dårlig vind kommer vel fra Spania. Men hvor været enn kommer fra, så har det vært fryktelig mye av det det siste året. Stormflo, styrtregn, jordskred, skogbranner,  tørke, orkaner, iskulde med sne, sandstormer fra Sahara….i det hele tatt. Her jeg bor har ingen kuldegrad ålet seg innpå,men naboer bare få kilometer unna, har våknet til frosne chiliplanter og slukørete engletrompeter, ille.  Hos meg var det bare 2,7 plussgrader for etpar netter siden, fiberduken ligger klar.

I den andre enden av gradestokken – sist sommer bød på lange perioder med temperaturer godt over 40+, og man kan jo ikke akkurat si at det jevner seg ut heller. Stekhete somre og store eukalyptusskoger er en forferdelig kombinasjon, det inviterer til skogbranner, og kombinert med kraftig vind er det noe av det nifseste jeg kan tenke meg. Og ikke før er sesongen for skogbranner over, så fulgte styrtregn, og uten skog til å holde på jorden, ja, så blir det jordskred. Algarvejorden er tung og leirete, nærmest kvabb. Når den sklir ut er det likså farlig som sneskred. Og sne – joda Portugal har hatt og har rikelig med sne i vinter, heldigvis bare nordpå, men det er mye vinter igjen!

Og hvor vil jeg nå med alle disse meteorologiske betraktninger? Bare understreke at den som fremdeles ikke tror at klimaendringer er noe og mase om,må være så vennlig å trekke hodet opp av sanden og innse jo før jo heller at dette går skitt. Og gi opp tanken om at «det lille jeg kan gjøre monner ikke». Muligvis ikke, men det vet vi faktisk ingenting om. Kanhende at det enkeltmennesker gjør, samlet er omkring strået som brekker kamelens rygg. Ikke vet jeg. Jeg bare vet og ser at siden jeg flyttet hit som klimaflyktning bare for få år siden, har mangt og meget endret seg.

Algarve er jo forferdelig tørt, og sist  høst ble vannreservoarene ikke på langt nær fylt opp. November og desember skal liksom være veldig våte måneder,med ny giv for neste års vekst og grøde,men når hele desember bød på 8,5 mm regn,  og november 140 mm, ja da lover det ikke godt. Jeg,og mange med meg, samler jo vann så fort det drypper litt, men det monner jo bare i våre private hager. Ingen hjelp for helheten, jeg er redd for at det blir som Ole Paus har sagt,dog om noe helt annet: «Det er hårde tider,og ennå verre skal det bli»

Exit 2018

Mariannes innlegg.

Tjugendag eller tjuandedag jul den 13. januar er den siste dagen av jula i nokre nordiske tradisjonar. Dagen er markert med øks, eit vend drikkehorn, ei klokke eller ein sopelime på primstaven.

Dagen er også kjend som knutsdag eller tjuandedag-Knut, etter helgenen Knut, som i munnhell «jaga», «feia», «dansa» eller «ringa» jula ut. Hvis det snør på tjuendedagen, da er det fortsatt tjue snøværsdager før sommerdagen 14. april.

Så er julen over, ikke hos meg,  riktignok. Jeg venter til Knut kommer innom og feier julen ut. Jeg pynter ikke før et par dager før julaften, så jeg er jo ikke lei av julestasen. Skjønner godt at de som pynter juletreet i begynnelsen av november begynner og gå trett av glitter og stas. Hvis det snør tjuandedag blir jeg forbløffet. Det vil velte alle planer om såing og planting i min lille hage. Jeg tipper vi slipper snø i vinter også.

Ann og jeg har en tradisjon for å reise bort et par dager på såkalt juleshopping. I år ble det Sevilla. En fin tur til en trivelig by. Noen julegaver ble jo kjøpt inn selv om det er litt sent å sende julegaver til Norge og Sverige i begynnelsen av desember.

Til lille Malaika ble det flamencokjole, kastanjetter og vifte. Hun er en liten pyntedukke, det ble helt perfekt.

Vi brukte den siste formiddagen til å være turister. I Sevilla ligger verdens største trebygning. (Metropol Parasol). Den er bygget av finsk bjørk og er et fantastisk skue. Vi måtte jo opp til utsiktsplattformen, jeg var litt bekymret fordi gulvet gynget og beveget seg. Høydeskrekken slo inn, men det gikk jo bra.

Og ikke før er julen over så planlegger vi en tur til Lisboa. Tone og Helge fra Bærum kommer på en påsketur til Ann, men først skal de ha kjentmannsguider i Lisboa i to dager, før vi tar toget tilbake til Faro, og derfra hjem til São Brás. Det er vanskelig å vise frem Lisboa på to dager, med innlagte besøk på restauranter og barer. Vi må legge en god plan.

Tiden går så fort, nå har jeg bodd her i over fem år. Fem fine år uten snø og kulde. Ingen brodder, snømåking eller piggdekk. Det er alltid noe blomstrende å glede seg over, nå roser, løvemunn, lantana og brugmansia. Jeg har fremdeles chili, paprika og krydderurter utenfor kjøkkendøren – i det hele tatt bare fantastisk selv om det er vinter.

Så er det nytt år og nye muligheter i 2019. Det er jo mye elendighet i verden, media har jo en tendens til å fokusere på det som er trist og skummelt. Men det er jo noe positivt også. Antallet som lever i ekstrem fattigdom har gått ned, det er færre som dør av alminnelige sykdommer og flere barn får skolegang. Når det gjelder miljøet går det visstnok den veien høna sparker. Det lille hver enkelt av oss gjør teller ikke, men vi prøver jo likevel. På den andre side kan vi jo ikke sette oss ned for å deppe oss gjennom resten av livet.

En optimistisk hilsen til alle: Godt nytt år!

Stressfri jul.

Ann-Maris innlegg.

«For nå er det lemmer og liv om å gjöre…»  Fra en stressevise av Vidar Sandbeck.

For de av oss (vi er mange) som ikke er spesielt religiöse, er jo julen mer likt det gamle midtvinterblotet, grisen ble slaktet og alle unntatt grisen så lysere på mange ting. Det drar seg mot vintersolverv, og jo för jo heller for min del. Klokkejusteringen gjör at mens jeg er superopptatt med for eksempel ugressluking i kjökkenhagen, så skrur noen av solen, og mörket detter inn fortere enn jeg får bena med meg inn til lyset. Jeg har ingenting mot mörket, jeg kan sitte på terrassen i mange mörke kveldstimer og tenke på ingenting, iaktta stjerner, månen og fly på vei til eller fra Faro. Har jeg da en katt på fanget og et glass vin på bordet, så kan det godt väre mörkt for min del. Men så var det denne julen da.

Pakker skal sendes til lengre nord i verden, og det er ingen spök. Ting blir sporlöst borte eller er i filler når de kommer frem, til tross for at jeg har gått på mammas private og höyt rangerte pakkeakademi, ingen bedre. (En gang pakket hun en gave så finurlig at mottageren hengte den uåpnet på veggen til pynt, ante ikke at selve julepresangen var skjult til langt ut i mars, da den glade giver kom på besök og lurte litt).

Når pakkene til nordover er i postens vold,ja, da er det meste av julestresset unnagjort, faktisk. Udyrene spiste opp det meste av kålroten som hörer til pinnekjöttet, 2 bittesmå var alt jeg fikk, så supplement trengs. Akevitten er trygt i hus etter sommerbesök i Sverige, pinnekjöttet har datter Grethe fikset, alt i orden.

Den visstnok obligatoriske skituren i romjulen for å skake ned ribbefett og fruktkake og andre kaloribomber,ja den slipper jeg forhåpentligvis i år også. Jeg tenker at Marianne og jeg går en tur og gleder oss over at Algarve igjen er strålende grönt etter sommerens törke. Og om en stund blomstrer mandelträrne igjen.

Men Facebookvenner drysser inn urovekkende meldinger, gladmeldinger om for eksempel at julekjökkengardiner er kommet opp. Da tenker jeg at det blir ikke nödvendig for meg – jeg har ikke vindu på kjökkenet. Så skal man ut i verden og skaffe seg et juletre, mye stress. Treet skal bakses hjem  fra skogen og sneen er meterhöy og skogen har ikke sånn fin pakkesak som hagesentre og torghandlere har. Og treet på torvet er höstet for mange måneder siden sånn at det er tört og nålefattig allerede för kattene skal klatre i det.

Mitt juletre er fiks ferdig uten å väre et plasttre födt i China. Jeg har bygget det selv, endimensjonalt, henger på veggen, smidig og et stressmoment mindre.

Og så er det den juleövelsen som heter «besöke familien i julen». Mor og far og alle ungene og hund og katt og pakkehauger og for liten bil, eller tog som blir stående på en fjellovergang og alle blir grinete og ungene vil hjem. Her jeg bor skal jeg jo også treffe familien til jul, men det er bare 800 meter oppover bakken, og om kattene vil väre med så kan de gå selv.

Dette höres ut som en antijulkampanje, men nei. Jeg elsker å pynte til jul, lage den gode tradisjonsmaten, levende lys, kongerökelse og Sölvguttene i radioen. Men jeg blir litt smådårlig når julehysteri snart er en helårsövelse. Julen innfinner seg i mitt hjem lille julaften, og er over trettendag jul. Og så er det vår I romjulen skal jeg luselese frökataloger, spise appelsiner fra egen hage, omgås med söster og venner, og telefonen er jo også oppfunnet. Det blir jul uten stress i år også, GOD JUL!

 

Sitteplass i skyggen

Mariannes innlegg

To think of (sitting in the) shadow is a serious thing. Victor Hugo,  parentesen er min

Sommeren er jo forlengst forbi, med tørke, vanning hver dag av alle plantene som bor i krukker. Det er lite skyggesteder på tomten min og vannregningen i sommermånedene er ganske stor. Patioen er uutholdelig når solen stiger høyt, parasollen hjelper ikke mye når det blir 35 grader. Jeg har en liten bakhage som blir ganske gjørmete når den blir våt. Her er det skygge og deilig, og kunne vært perfekt til å sitte og henge med ett glass hvitvin når solen er på det varmeste. Problemet er at stolbena synker ned i gjørmen når jeg vanner, hvilket jeg gjør hele tiden. Man sitter ikke helt behagelig.

Anns gode ide var at vi skulle legge fliser i en del av hagen, hun har uthus fulle av fliser, jeg hadde en fin marmorplate som kan brukes til et bord. Sand til fliseunderlag og «bordben» av terrakottablokker ble skaffet til veie. Da var det jo bare å starte.

Det ble mye hakking og graving, plukking av stein, det ble blod, svette og tårer. Mange pils-/hvitvinpauser.

For dem som ikke har prøvd å fliselegge en uteplass, kan jeg fortelle at det er ingen spøk å få alt i vater. Man kan jo ikke gi seg når man først har begynt. Vi klarte det, plasserte noen krukker Georginer utenfor og sannelig ble det ikke riktig hyggelig.

I landet Miramarmora…

Ann-Maris innlegg.

«I landet Miramarmora var Farao på ferie hos farmora og mormora…….» Andre Bjerkes strålende rimramser.

Den som tror at Norge har enerett på og kalle seg steinröysa, har kanskje oversett Portugal? Ole Paus synger om «..det bakkete land som er mitt», og det er jo riktig nok, men jamen finnes det stein andre steder også.Og i det bakkete land Portugal, som etterhvert er blitt mitt, er det stein nok til alle, nordmenn inkludert. Jeg vet at mange tenker på Algarve som bare strender og noen möllspiste rasfarlige klipper, men tenk gjerne en gang til.

Flittig turgåing i det algarvianske landskapet har tydelig vist meg at portugisiske bönder nok har slitt like hardt med stein som de norske. Steingjerder mellom små åkerlapper snakker tydelig om det. Noen ganger ligger gjerdene parallelt med hverandre med  bittelitt demarkasjonssone mellom naboeiendommer. Andre steder et steingjerde som brått og uventet syns i et skogbryne, en liten inngjerdet åkerlapp, nok til noen få rader bondebönner og litt poteter. Det var jo sånn at alle barna skulle arve, og siden det ikke var penger så ble det jord. En jordlapp til hvert barn – kjör den modellen i noen generasjoner og jordlappene blir så små at ingen kan leve av dem. Men inngjerdet ble de, for når det ikke var mer god jord igjen, ja, da fikk steinröysene også ryddes.Sånt blir det gjerder av.

Et lite utsnitt av marmorbruddet.

Portugal er også marmorlandet. Verdens neststörste marmoreksportör, bare slått av Italia. Det er et nedlagt marmorbrudd bare noen hundre meter fra mitt hus. Hvorfor det ble nedlagt, ikke vet jeg, men det ser ut som de som drev det döde fra det midt i lunsjpausen. Kaffekoppene står igjen på bordene i spisebrakkene. Og hundrevis av blokker med marmor ligger strödd omkring, som om jetten Glufs har slengt vilt rundt seg. Digre skiver av lekker marmor som får habegjäret til å boble, småbiter som også gjör det, marmorbruddet er uimotståelig. Jeg ringte det nummeret som står på et slitent skilt der, og joda, en dame sa at visst, jeg kunne ta det jeg kunne bäre med meg! Og sånn fikk jeg en planterabatt med marmorkant. Ikke ille. Og rundt marmorbruddet ligger naturligvis digre fjell ned slagg, men naturen er kjapp til å rydde opp etter menneskene. Forresten må jeg jo fortelle at da Marianne og jeg skulle studere Portugal litt närmere var vi blant annet i Estremoz, og jeg var imponert over at selv den mest falleferdige rallkattsjå minsann hadde dörterskler og vindusbrett av marmor.

Ikke marmor, Celestianos’s vannreservoar

Belegget i Mariannes vei!

Min gate har hatt brostein, men så kom asfalten…

Naturen slår tilbake.

Litt mer fornemt i Lisboa.

All den steinen som tross alt ikke er marmor – ja, altså, jeg har aldri kunnet motstå en vakker stein, store eller små. De store beundrer jeg på stedet der de ligger, de små sleper jeg hjem. Barnslig? Ja,og så da? Litt barnesinn får man unne seg. Og si meg den som aldri har böyd seg og plukket opp en vakker stein?De fleste har nok det.