Category Archives: Sao Bras

Lisboa, Lisboa!

Mariannes innlegg.

«Wet or fine, the air of Portugal has a natural happiness in it, and the people of the country should be as happy and prosperous as any people in the world.» –  H G Wells, A Year of Prophesying, 1925

Nå var det lenge siden sist jeg var i Lisboa. Ann og jeg var på juleshopping der for et par år siden, strålende «sommervarme» den gangen.

Denne gangen skulle vi møte Anns venner Tone og Helge, og bruke et par dager til  guiding, hygge, fado og god mat. Så til Sao Bras til over påsken for gjestene fra Norge. Vi hadde leid en leilighet i Lisboa sentrum og vi skulle få avlevere bagasjen kl 12, vi ventet, jeg ringte igjen og igjen. Ikke svar fra damen som skulle låse opp for oss. Dumt, vi hadde planer for hva vi skulle gjøre mens vi ventet på Tone og Helge. Klokken ble 13.30 før vi kom inn i leiligheten, og da var det jo bare å vente på flyet fra Norge. Fortausrestauranter er det jo nok av, så vi bestilte lunsj og vin. Det viste seg at drosjesjåføren til Vaaganparet ikke fant adressen vår,  men det løste seg etter telefonforklaring.

Det var kjempehyggelig å møte igjen de muntre mennesker fra Bekkestua. De var jo litt slitne etter å ha kjørt rundt og rundt på leting, men det hjalp jo med litt vin og Frango Piri Piri.

Middagen ble inntatt på Museu da Cerveja ned ved Tejo. foruten at det er et ølmuseum har de også god mat. Det var en kjølig kveld så vi jaktet på et sted med gassvarmer i nærheten av bordet.

Etter middag var det tid for Fado, etter litt leting, Google map og hjelp fra innfødte fant vi den vi lette etter. Tasco do Chico. Et knøttlite lokale, men  de har  den rette innstilling til fado, døren lukkes når det synges. Det var ikke den beste fado jeg har hørt, men greit nok. Det er noe med stemningen også.

Dagen derpå hadde vi store planer for guiding, men som alle vet går tiden fort og man rekker lite av det man har planlagt. Ann og jeg hadde også et viktig ærend som vi ikke rakk dagen før. Nemlig Vidal Tecidos! Det er en stoffbutikk, ikke stoff til rusbruk, men tekstiler i all verdens mønstre og farger. Butikken dekker et helt kvartal. Ikke mye for turister, langt fra sentrum, kloss inntil Prazeres kirkegård. Helge fant en liten bar hvor han kunne slå hjel tiden med en øl eller to mens vi handlet. Ann hadde også en handleliste fra datter Grethe i Stavanger.

Men før stoffbutikken skulle vi opp til borgen, Castelo de S. Jorge. Den ligger på den høyeste åsen i Lisboa og er noe man må få med seg. Den har stått der både under romerne og maurerne, men ble tatt tilbake i 1147, den første portugisiske kongen fikset det etter beleiring, krig og annet spetakkel.

Vår plan var å ta 28-trikken opp gjennom Alfama, det var ingen god ide. Køen var lang som et vondt år, og det var bare kjeft å få hvis man forsøkte å snike i køen. Siden sist er det bygd en laaang rulletrapp som ville føre oss langt opp mot borgen, vi satset på den. Trappen var absolutt ikke bra for min høydeskrekk, jeg turde ikke å snu meg for å se nedover, skummelt. Vi kom oss opp i god behold, og gikk resten av veien, tok feil i et kryss så det ble litt lengere enn nødvendig. Det ble jo mange «tellerskritt» av det, men bena mine likte det ikke. «Tellerskrittene» blir registret av en skritteller-app på mobilen.  Man blir litt hektet på resultatet, Jeg har ikke gått 10.000 skritt på en dag siden juleshopping i Sevilla. Men fikset det også i Lisboa.

Og hva fant vi på praçaen ved inngangen? Wine with a view, nemlig!

 

 

 

 

 

 

 

Vinkø, om ikke på Akershus

Her kunne man velge mellom flere viner, ta med seg glasset, påfyll for 1€, og ta med seg glasset hjem. Veldig bra og dyrt. 11€  pr glass, tror jeg, og da må jeg sitere Helges udødelige uttalelse: «Dette er akkurat som på Akershus festning hvor man kan vandre rundt med  vinglasset i hånden».

… og Tone tester espumante

 

Utsikten fra borgen er jo fantastisk, det blir mange bilder selv om utsikten er den samme som tidligere. Før vi ruslet nedover bakkene igjen måtte vi hilse på innbyggerne, påfuglene.

 

 

 

 

Jeg hopper over hva og hvor  vi spiste middag den kvelden. Det må fortrenges og glemmes snarest.

Dag 3, meldt regn og vind, men vi hadde planer om å trosse det og gå opp til Chiadoen i Bairro Alto, eventuelt Portvinsinstituttet. Ikke fristende når det kom til stykket, vi tok en taxi til stasjonen for å ta toget hjem, selv om det var 3 timer før vårt tog gikk.

Og alle var enige om at det var en fin tur. Takk for laget! Er det merkelig og rart å si det? Tone og Helge synes det.

Og Lisboa er fremdeles en fin by!

 

Man kan få panikk av mindre!

Mariannes innlegg

In the spring, at the end of the day, you should smell like dirt. ~Margaret Atwood

Jord! Kan en hageentusiast glemme å kjøpe jord?! Man sår frø som skal bli vakre blomster, man prikler og potter. Og det er en fast og god vane å kjøre innom hagesenteret for å kjøpe jord. Det er like elementært som å kjøpe kattemat og vin.

Jeg brukte mine siste jordkorn i går til å potte om en fin malurt som hadde vokst ut av fjorårskrukken. Jeg tror Ann prioriterte tomater. Vi var enige om at når vi skulle til byen idag for å gjøre viktige ting skulle vi selvfølgelig innom O Lirio (hagesenteret) for å bunkre jordsekker.

Ja, ja! Vel ferdig med offentlige kontorer skjenket Ann opp hvitvin til oss på terrassen. Godt fornøyde, ikke flere plikter idag. Så seg det inn over meg: JORD, JORD, vi glemte å kjøpe jord! Det burde ikke være mulig.

Demens, Alzheimer, hjernesvikt?

Tankene raser, men mest om hva jeg hadde planer om å gjøre med den jorden. Ny tur til byen imorgen.

På den annen side, tomatene er godt igang, blomkarsen blomstrer og hvite liljer blomstret 17. mai. Det er min første vår i denne hagen så det er spennende å se hva som dukker opp.

 

Rosene er praktfulle nå, og ennå er det noen aloeblomster igjen. Valmuer dukker opp på parkeringsplassen min og Lantanaen er i full fart og i det hele tatt er hagen og naturen frodig og flott nå.

 

Vårens vakreste eventyr

Mariannes innlegg

Når man bor i Sao Bras er dette noe man gleder seg til hele året, det er virkelig fantastisk. Jeg vet det er skrevet om tidligere, men en god ting osv. Arbeidet som ligger bak disse fantastiske blomsterfaklene er jo hinsides hva en stakkar kan klare å få til.

Forhistorien (legenden?) for Festas das Tochas er at i 1596 var sir Walter Raleigh sammen med en bande engelske og hollandske røvere på raid, de kom fra Cadiz i Spania og angrep Faro i Portugal. Sao Bras var den gang en viktig by fordi biskopen av Faro hadde sommerresidens her. Da Raleigh og banden var ferdig med Faro fortsatte de mot Sao Bras. Men det gikk ikke bra. Befolkningen utstyrte seg med fakler og køller og jaget engelskmennene på flukt. De dekorterte faklene med blomster og dro hjem, og feiret seieren i kirken. Etter det har det vært påskeprosesjoner med fakler mange steder i Algarve, men det er bare i Sao Bras de har holdt på tradisjonen til dags dato. Faklene er byttet ut med blomsterfakler og prosesjonen er blitt religiøs, de stopper opp og roper «Halleluhja, han er oppstanden», og løfter blomsterfaklene.

 

Hvis noen lurer på hvorfor det stadig vekk dukker opp en ku i bakgrunnen er det fordi det er en ost- og melkebutikk der.

Disse to som satt ved et gatehjørne måtte jeg ta med. Legg merke til at hunden holder en kopp i munnen.

Prosjekt ny hage

Mariannes innlegg

En hage trenger mye vann – det meste i form av svette. Lou Erickson

Jeg har bare bodd i mitt nye hus med hage i noen måneder. Den er tett beplantet, forrige leieboer dyttet ned planter der det var ledige flekker uten tanke på at noen planter sprer seg hemningsløst. Som for eksempel spanske

En liten samling av nyttige redskaper

margeritter og Lantana. Midt inne i margerittskogen finner jeg fine sukkulenter og løkplanter. En rose er nesten kvalt av en vakker lantana. Rosen må jeg flytte, men så var det å finne en god spade. Noe sier meg at spade ikke er det mest brukte hageredskapet her. Jeg skjønner det, jorden blir hard som betong i varmen, og når det regner blir det bløt leire. Da passer det bedre med en stor suppeøse. Så vidt jeg kan se brukes det for det meste hakker i forskjellige varianter.

En ryggbrekkende spade

Jo, jeg fant en spade med skjær i passende størrelse, problemet er lengden på skaftet. Vel og bra at de fleste portugiserne er kortvokste, jeg er ikke av de høyeste jeg heller – men …..

Ann og jeg fant også en spade på et marked, fin størrelse og lengden på skaftet var bra, men noe var feil, den har «skuldre» som en brusflaske.

Patioen

Jeg flyttet hit med hundrevis av planter i krukker og potter, hvor skulle jeg gjøre av dem? Noen står fremdeles i Anns hage. Mange har jeg i patioen utenfor inngangsdøren, praktisk å ha krydderurter, paprika, chili og sånt her. Sukkulentene er i hovedsak på takterrassen. Men hva med resten, georginer, små trær, alle fristelser jeg har falt for på hagesentre og markeder?

Lit trist, men det skal nok bli bra etterhvert

Utsikten fra soverommene er det ikke noe å si på

 

Forrige leieboer hadde hund og gjerdet inn en hundegård bak huset. Goldt og trist, bevokst av ugress om vinteren og jord som er som betong om sommeren. Jeg har begynt å rulle sammen nettinggjerdet, har hakket plass til noen planter, lagt ut paller til en del av krukkene, men bra er det ikke. Det kan bli bra, med mye arbeid og hakking. Problemet er at jeg er så lat, vinteren er kald og vinden uler rundt hushjørnene. Det har regnet veldig lite i vinter, og det fører til at jorden er lite samarbeidsvillig. Noe må gjøres,

MEN IKKE I DAG!

Livet i min lille caminho

Mariannes innlegg

Et hjem er et sted hvor man finner vin. Michael Caine

Caminho kan man si er en mellomting av kjerrevei og gangvei. Her er det så vidt plass for at en bil kan liste seg gjennom, og da er det fort gjort å sneie bougainvilleaen til nabo Georgina.

Det er heldigvis en blindvei, og dermed ikke mange biler som kjører forbi. Verre når det kommer en diger varebil, som da jeg fikk hjemkjørt seng og garderobeskap fra IKEA. Da må speilene brettes inn og jeg må dra parasollen tilbake,  den stikker 10cm utenfor gjerdet.

Det er enkelt å ha oversikt over naboene, i min del av caminhoen er det bare tre beboelseshus. Riktignok et til aller lengst inn i blindveien, men de ser jeg bare når de kjører forbi og hører hvis fremmede våger seg dit. De har seks kjempestore og støyende hunder, heldigvis bak et gjerde.

Tyske Johannes var den som fortalte at dette huset var ledig, ringte eieren, vips så hadde jeg et hus. Johannes har senere solgt sitt hus til Owe, han trengte penger for å reise til Tyskland til sin syke kone.

20171217_190329[1]

Owe har satt tørkestativet i caminhoen, mest sol der, tenker jeg.

Owe har ikke flyttet inn, standarden er ikke helt som han vil ha det. Det er nok mulig at det blir leid ut til sommergjester, altfor kaldt for å være helårsbolig. Forhastet kjøp og salg, ifølge begge. Johannes mener at han solgte for billig og Owe ville hjelpe Johannes som trengte penger. Johannes var tilbake etter noen uker med sine fem hunder i en van. Han har bygget en seng i bilen og hadde planer om å bo i bilen i vinter. Nå har han reist igjen, rastløs type, som den gamle hippie han er.

Georgina er min nabo vegg i vegg, en bitteliten krokete dame som antagelig er yngre enn meg. Hun har en hund som dessverre bor i bakgården uten å se noen andre enn henne, hun går riktignok tur med den to ganger om dagen, da er den helt vill. Det er nok riktigere å si at hunden løper tur med Georgina på slep, mens hun roper og snakker til den uten synlige reaksjoner fra hunden. Georgina mater også en liten kattekoloni, kolonien blir stadig større fordi ingen blir sterilisert eller kastrert. Hun har også en hjemmeboende sønn på 40 år. Han er litt merkelig, men snakker engelsk. Min portugisisk er fremdeles usselt dårlig, jeg må skjerpe meg.

Så er det mitt hus, kjempefint! Det ble malt utvendig og innvendig før jeg flyttet inn, antagelig også for å skjule sprekker i pussen. Jeg har en Jøtulovn, ovn er en nødvendighet her, selv om det ikke er det kaldeste huset jeg har bodd i. To soverom og en takterrasse med en fantastisk utsikt mot alle himmelretninger.

20171215_145340I tillegg til bebodde hus her i caminhoen er det også de obligatoriske ruinene, halvt sammenfalte gamle hus. Jeg har lest meg til at grunnen til at de ikke blir jevnet med jorden, er at hvis noen vil restaurere får man normal ikke bygge større enn det gamle huset.

Jeg har også hatt besøk av mine første gjester i mitt nye hus. Evy og Mona fra Drøbaksyklubben »Uten en tråd». Det var bare tre dager, men kjempehyggelig. For kort besøk til å vise frem Algarve, men neste gang, kanskje? Nå venter jeg på at Osloklubben DK ’68 skal gi lyd fra seg for å fortelle meg at de kommer på besøk.

Værmessig anbefaler jeg ingen å reise til Algarve nå. Det er iskaldt, nede i 6 grader om natten, og sjelden mer enn 15 om dagen. Det har også vært mye vind, huset her ligger høyt og vinden kan være kraftig. Det uler i de mange skorsteinene og det suser jevnt i trærne. Men hvor blir det av regnet? Det har bare vært to kraftige regnskyll siden i vår, og naturen trenger det sårt.

Det er jo snart jul, og kommunen har som vanlig satt opp juletre på Largo de São Sebastião i byen. Jeg MÅ legge ut bilder av det styggeste juletreet i hele Portugal. Visstnok skal det symbolisere både ditt og datt, det skifter farge med jevne mellomrom. Det blir ikke vakrere av det.   God Jul!