Category Archives: portugal

Lisboa, Lisboa!

Mariannes innlegg.

«Wet or fine, the air of Portugal has a natural happiness in it, and the people of the country should be as happy and prosperous as any people in the world.» –  H G Wells, A Year of Prophesying, 1925

Nå var det lenge siden sist jeg var i Lisboa. Ann og jeg var på juleshopping der for et par år siden, strålende «sommervarme» den gangen.

Denne gangen skulle vi møte Anns venner Tone og Helge, og bruke et par dager til  guiding, hygge, fado og god mat. Så til Sao Bras til over påsken for gjestene fra Norge. Vi hadde leid en leilighet i Lisboa sentrum og vi skulle få avlevere bagasjen kl 12, vi ventet, jeg ringte igjen og igjen. Ikke svar fra damen som skulle låse opp for oss. Dumt, vi hadde planer for hva vi skulle gjøre mens vi ventet på Tone og Helge. Klokken ble 13.30 før vi kom inn i leiligheten, og da var det jo bare å vente på flyet fra Norge. Fortausrestauranter er det jo nok av, så vi bestilte lunsj og vin. Det viste seg at drosjesjåføren til Vaaganparet ikke fant adressen vår,  men det løste seg etter telefonforklaring.

Det var kjempehyggelig å møte igjen de muntre mennesker fra Bekkestua. De var jo litt slitne etter å ha kjørt rundt og rundt på leting, men det hjalp jo med litt vin og Frango Piri Piri.

Middagen ble inntatt på Museu da Cerveja ned ved Tejo. foruten at det er et ølmuseum har de også god mat. Det var en kjølig kveld så vi jaktet på et sted med gassvarmer i nærheten av bordet.

Etter middag var det tid for Fado, etter litt leting, Google map og hjelp fra innfødte fant vi den vi lette etter. Tasco do Chico. Et knøttlite lokale, men  de har  den rette innstilling til fado, døren lukkes når det synges. Det var ikke den beste fado jeg har hørt, men greit nok. Det er noe med stemningen også.

Dagen derpå hadde vi store planer for guiding, men som alle vet går tiden fort og man rekker lite av det man har planlagt. Ann og jeg hadde også et viktig ærend som vi ikke rakk dagen før. Nemlig Vidal Tecidos! Det er en stoffbutikk, ikke stoff til rusbruk, men tekstiler i all verdens mønstre og farger. Butikken dekker et helt kvartal. Ikke mye for turister, langt fra sentrum, kloss inntil Prazeres kirkegård. Helge fant en liten bar hvor han kunne slå hjel tiden med en øl eller to mens vi handlet. Ann hadde også en handleliste fra datter Grethe i Stavanger.

Men før stoffbutikken skulle vi opp til borgen, Castelo de S. Jorge. Den ligger på den høyeste åsen i Lisboa og er noe man må få med seg. Den har stått der både under romerne og maurerne, men ble tatt tilbake i 1147, den første portugisiske kongen fikset det etter beleiring, krig og annet spetakkel.

Vår plan var å ta 28-trikken opp gjennom Alfama, det var ingen god ide. Køen var lang som et vondt år, og det var bare kjeft å få hvis man forsøkte å snike i køen. Siden sist er det bygd en laaang rulletrapp som ville føre oss langt opp mot borgen, vi satset på den. Trappen var absolutt ikke bra for min høydeskrekk, jeg turde ikke å snu meg for å se nedover, skummelt. Vi kom oss opp i god behold, og gikk resten av veien, tok feil i et kryss så det ble litt lengere enn nødvendig. Det ble jo mange «tellerskritt» av det, men bena mine likte det ikke. «Tellerskrittene» blir registret av en skritteller-app på mobilen.  Man blir litt hektet på resultatet, Jeg har ikke gått 10.000 skritt på en dag siden juleshopping i Sevilla. Men fikset det også i Lisboa.

Og hva fant vi på praçaen ved inngangen? Wine with a view, nemlig!

 

 

 

 

 

 

 

Vinkø, om ikke på Akershus

Her kunne man velge mellom flere viner, ta med seg glasset, påfyll for 1€, og ta med seg glasset hjem. Veldig bra og dyrt. 11€  pr glass, tror jeg, og da må jeg sitere Helges udødelige uttalelse: «Dette er akkurat som på Akershus festning hvor man kan vandre rundt med  vinglasset i hånden».

… og Tone tester espumante

 

Utsikten fra borgen er jo fantastisk, det blir mange bilder selv om utsikten er den samme som tidligere. Før vi ruslet nedover bakkene igjen måtte vi hilse på innbyggerne, påfuglene.

 

 

 

 

Jeg hopper over hva og hvor  vi spiste middag den kvelden. Det må fortrenges og glemmes snarest.

Dag 3, meldt regn og vind, men vi hadde planer om å trosse det og gå opp til Chiadoen i Bairro Alto, eventuelt Portvinsinstituttet. Ikke fristende når det kom til stykket, vi tok en taxi til stasjonen for å ta toget hjem, selv om det var 3 timer før vårt tog gikk.

Og alle var enige om at det var en fin tur. Takk for laget! Er det merkelig og rart å si det? Tone og Helge synes det.

Og Lisboa er fremdeles en fin by!

 

En ulykke kommer sjelden alene

Mariannes innlegg.
Tross alt seirer våren og varmen og viljen,
tross alt seirer livet som grønnes og gror.
Og er du en slektning av blåveisfamilien
så har du en gjerning å gjøre på jord.
Ulykke og ulykke, fru Blom. Alt er relativt, sies det.
Fuglene synger, vårblomstene spretter frem i hagen og ute i naturen.

Os andorinhos er tilbake fra vinterferie i Afrika

Blåveis finnes ikke her, men dukker likevel opp på de merkeligste steder. Og da er jeg kommet til
ulykke nr. 1.
Ann skulle ut og teste en vei vi aldri har gått tidligere. Hun gikk og gikk – og gikk. Plutselig gikk solen også, avtalen var at hun skulle ringe for å bli hentet hvis veien ble for lang. Hun ringte, jeg kjørte for å hente henne. Dumme damen hadde ikke refleks, da jeg fant henne hadde hun stupt ned i en veigrøft for å unngå å bli påkjørt. Brillene hadde gitt henne saftige blåveis rundt begge øynene, brillene ble selvfølgelig knust.

Hun tok av fallet med hånden, det gikk jo som det måtte gå, ikke brudd, heldigvis. Ille nok, helt ubrukelig. Nå er det jo så heldig at jeg har både håndbandasje og fatle etter et uhell på glatt flisegulv for et par år siden. Begge deler kom til nytte.
Dette har ført til at jeg er hjemmehjelp for tiden, selv om det var venstre hånd som ble ubrukelig er det utrolig vanskelig å utføre selv de enkleste oppgaver. Jeg vil ikke legge ut bilde av blåveisen, men her presser pasienten appelsiner etter at hjemmehjelpen har forberedt ved å dele de i to. Hjemmehjelptjenesten innebärer også å ommöblere i stuen.Skrivebordet  her, og da må  spisebordet  dit,  og sofaen  må  bort.  Ja,  ja,  hun blir  vel frisk för neste  ommöblering!
Ulykke nr. 2 skal jeg ikke utbrodere, men jeg har klart å betale en måneds husleie 4 ganger i løpet av 4 dager,tur til banken i morgen, og jeg må snakke med husvertinnen. Det medfører besøk til hennes advokat fordi min portugisisk er for dårlig. Maria da Gracas (husvertinnen) engelsk er lik null.
Ulykke nr 3: Det er godt mulig at det bare er jeg som er klønete, men det må da være andre som også tømmer rødvinsglasset over PC-tastaturet? Ikke det, nei? Neivel, men det gjorde jeg i går. En annen PC, men jeg gjorde det samme for noen år siden. Reparatøren dengang sa at det var på tide jeg kjøpte en ny, han ville ikke se den gamle igjen. En vakker dag etter at jeg hadde flyttet til Portugal ble skjermen svart, og jeg gikk til en såkalt PC-ekspert i Almancil. Joda, de skulle fikse dette, ikke noe problem. Fornøyd med å skulle få liv i vraket igjen skulle jeg hente den etter et par dager. Jeg tror ikke ‘eksperten’ hadde prøvd å reparere, han hadde ganske enkelt slettet alt på harddisken, ferdig med det. Det enkleste er det beste, lettjente penger, tenkte han vel.
Etter apotek for smertestillende til Ann, bank for opprydding i faste oppdrag skal jeg ta turen til en lokal PC-doktor i morgen. Det er vel på tide med ny PC, sier han vel. og han har nok rett.
Ikke flere ulykker i dag, det regner og det er en velsignelse.Vinteren er jo tiden for regn, fylle opp vannreservoar, grunnvannet skal stige,  bøndene skal juble og naturen skal få sitt.Men denne vinteren har vært trist i så måte. Men nå skal det regne et par dager, alle monner drar.

Blomstene er i farta, og nå klør det i fingrene for å begynne og så. Kattene er våryre, men trives godt i godstolen foran vedovnen når kvelden faller på.

Exit 2018

Mariannes innlegg.

Tjugendag eller tjuandedag jul den 13. januar er den siste dagen av jula i nokre nordiske tradisjonar. Dagen er markert med øks, eit vend drikkehorn, ei klokke eller ein sopelime på primstaven.

Dagen er også kjend som knutsdag eller tjuandedag-Knut, etter helgenen Knut, som i munnhell «jaga», «feia», «dansa» eller «ringa» jula ut. Hvis det snør på tjuendedagen, da er det fortsatt tjue snøværsdager før sommerdagen 14. april.

Så er julen over, ikke hos meg,  riktignok. Jeg venter til Knut kommer innom og feier julen ut. Jeg pynter ikke før et par dager før julaften, så jeg er jo ikke lei av julestasen. Skjønner godt at de som pynter juletreet i begynnelsen av november begynner og gå trett av glitter og stas. Hvis det snør tjuandedag blir jeg forbløffet. Det vil velte alle planer om såing og planting i min lille hage. Jeg tipper vi slipper snø i vinter også.

Ann og jeg har en tradisjon for å reise bort et par dager på såkalt juleshopping. I år ble det Sevilla. En fin tur til en trivelig by. Noen julegaver ble jo kjøpt inn selv om det er litt sent å sende julegaver til Norge og Sverige i begynnelsen av desember.

Til lille Malaika ble det flamencokjole, kastanjetter og vifte. Hun er en liten pyntedukke, det ble helt perfekt.

Vi brukte den siste formiddagen til å være turister. I Sevilla ligger verdens største trebygning. (Metropol Parasol). Den er bygget av finsk bjørk og er et fantastisk skue. Vi måtte jo opp til utsiktsplattformen, jeg var litt bekymret fordi gulvet gynget og beveget seg. Høydeskrekken slo inn, men det gikk jo bra.

Og ikke før er julen over så planlegger vi en tur til Lisboa. Tone og Helge fra Bærum kommer på en påsketur til Ann, men først skal de ha kjentmannsguider i Lisboa i to dager, før vi tar toget tilbake til Faro, og derfra hjem til São Brás. Det er vanskelig å vise frem Lisboa på to dager, med innlagte besøk på restauranter og barer. Vi må legge en god plan.

Tiden går så fort, nå har jeg bodd her i over fem år. Fem fine år uten snø og kulde. Ingen brodder, snømåking eller piggdekk. Det er alltid noe blomstrende å glede seg over, nå roser, løvemunn, lantana og brugmansia. Jeg har fremdeles chili, paprika og krydderurter utenfor kjøkkendøren – i det hele tatt bare fantastisk selv om det er vinter.

Så er det nytt år og nye muligheter i 2019. Det er jo mye elendighet i verden, media har jo en tendens til å fokusere på det som er trist og skummelt. Men det er jo noe positivt også. Antallet som lever i ekstrem fattigdom har gått ned, det er færre som dør av alminnelige sykdommer og flere barn får skolegang. Når det gjelder miljøet går det visstnok den veien høna sparker. Det lille hver enkelt av oss gjør teller ikke, men vi prøver jo likevel. På den andre side kan vi jo ikke sette oss ned for å deppe oss gjennom resten av livet.

En optimistisk hilsen til alle: Godt nytt år!

Sitteplass i skyggen

Mariannes innlegg

To think of (sitting in the) shadow is a serious thing. Victor Hugo,  parentesen er min

Sommeren er jo forlengst forbi, med tørke, vanning hver dag av alle plantene som bor i krukker. Det er lite skyggesteder på tomten min og vannregningen i sommermånedene er ganske stor. Patioen er uutholdelig når solen stiger høyt, parasollen hjelper ikke mye når det blir 35 grader. Jeg har en liten bakhage som blir ganske gjørmete når den blir våt. Her er det skygge og deilig, og kunne vært perfekt til å sitte og henge med ett glass hvitvin når solen er på det varmeste. Problemet er at stolbena synker ned i gjørmen når jeg vanner, hvilket jeg gjør hele tiden. Man sitter ikke helt behagelig.

Anns gode ide var at vi skulle legge fliser i en del av hagen, hun har uthus fulle av fliser, jeg hadde en fin marmorplate som kan brukes til et bord. Sand til fliseunderlag og «bordben» av terrakottablokker ble skaffet til veie. Da var det jo bare å starte.

Det ble mye hakking og graving, plukking av stein, det ble blod, svette og tårer. Mange pils-/hvitvinpauser.

For dem som ikke har prøvd å fliselegge en uteplass, kan jeg fortelle at det er ingen spøk å få alt i vater. Man kan jo ikke gi seg når man først har begynt. Vi klarte det, plasserte noen krukker Georginer utenfor og sannelig ble det ikke riktig hyggelig.

Man kan få panikk av mindre!

Mariannes innlegg

In the spring, at the end of the day, you should smell like dirt. ~Margaret Atwood

Jord! Kan en hageentusiast glemme å kjøpe jord?! Man sår frø som skal bli vakre blomster, man prikler og potter. Og det er en fast og god vane å kjøre innom hagesenteret for å kjøpe jord. Det er like elementært som å kjøpe kattemat og vin.

Jeg brukte mine siste jordkorn i går til å potte om en fin malurt som hadde vokst ut av fjorårskrukken. Jeg tror Ann prioriterte tomater. Vi var enige om at når vi skulle til byen idag for å gjøre viktige ting skulle vi selvfølgelig innom O Lirio (hagesenteret) for å bunkre jordsekker.

Ja, ja! Vel ferdig med offentlige kontorer skjenket Ann opp hvitvin til oss på terrassen. Godt fornøyde, ikke flere plikter idag. Så seg det inn over meg: JORD, JORD, vi glemte å kjøpe jord! Det burde ikke være mulig.

Demens, Alzheimer, hjernesvikt?

Tankene raser, men mest om hva jeg hadde planer om å gjøre med den jorden. Ny tur til byen imorgen.

På den annen side, tomatene er godt igang, blomkarsen blomstrer og hvite liljer blomstret 17. mai. Det er min første vår i denne hagen så det er spennende å se hva som dukker opp.

 

Rosene er praktfulle nå, og ennå er det noen aloeblomster igjen. Valmuer dukker opp på parkeringsplassen min og Lantanaen er i full fart og i det hele tatt er hagen og naturen frodig og flott nå.