Category Archives: maten

Om matvrak og vrakmat.

Ann-Maris innlegg.

«Vi skal ikke overdrive jakten på ekthet i maten. Vil vi egentlig at det skal være sjømann i sjømannsbiffen»? Carl Hammarèn

Mat er blitt så vanskelig. Engang i tiden var mat kjempeenkelt. Jeg mener i stenalderen – omkring der, da var det enkelt. Man hadde mat eller hadde ikke mat. Hadde man ikke, fikk man gå ut og fange eller høste et eller annet. Gikk det seg til, så fikk man temme ilden og få til noe.

varmt, eller som rawfood?

varmt, eller som rawfood?

Fikk man ikke orden på ilden, ja da ble det rawfood. Stenalderhusmoren skulle bare visst at det skulle bli trendy som bare pokker litt senere, ca. nå.  Har noen styr på hvor mange vinder som blåser i kjøkkenet? Jeg er over middels interessert i mat og alt omkring det, men jeg har mistet oversikten. Jeg vet hva som var trendy igår, men ikke hva som blir trendy idag, klokken er jo bare 1400, mye kan hende; en hittil ukjent matguru kan dukke opp og deklarere at bløtkake er det eneste riktige i kostholdet, og at nyere, uavhengig forskning viser det.

Derfor akter jeg idag å lansere min egen nye, og fullstendig uavhengige forskning. Det er naturligvis en lengre rapport, men her vil jeg legge frem en redigert og lettlest delrapport. I sin helhet vil den i tidens fylde bli lagt frem i dertil egnede media, såsom  Husmoderen, Icakuriren, Matfrue (blogg), Ernæringsfysiologisk kvartalsrapport, og ikke minst Vosss husmorskules internavis. Altså:

Fødeinntak bør foregå i riktige omgivelser. Forskning viser at næringsinneholdet i en brødskive synker proporsjonalt med manglende levende lys

forbedrer næringsopptaket

forbedrer næringsopptaket

på eller over bordet. Videre; at for de av oss som tviler på at melk er menneskeføde, og vi er mange -dersom murpussen flasser litt av veggene i hjemmets lune vrå, vil det lette kalkdrysset over salamien være akkurat det kalsiumtilskudd som trengs for å unngå benskjørhet. Dette er belagt i en separat studie jeg har foretatt i Mealhas. Dessverre drysser det mest inne på mitt soverom, og det er en svakhet ved studien. Korrelasjonen mellom faktorene her vil bli utredet videre.

Studien omfatter også det undervurderte spørsmålet om hvorvidt «å suge på labben» er relevant idag.

lite proteiner og kan stort sett ikke anbefales

lite proteiner og kan stort sett ikke anbefales

Det var en viktig del av kostholdet da jeger-og samlerkulturen var på sitt høyeste. Idag forekommer denne dieten mer sporadisk, i slutten av måneden for eksempel. Min forskning viser at alle tidligere  oppskrifter på å suge på labben viser et lavt karbohydratnivå, en grei proteinmengde, men dessverre blir ernæringstilførselen liten i forhold til strevet. Det later til at vinningen går opp i spinningen, for å anvende et noe uvitenskapelig begrep.

Derimot viser mine studier at i områder med rik og rimelig tilgang på oliven, avocado, sitron, vin og norsk bacalao er livsgleden ganget med levealder gunstig sett i forhold til relativ avstand til frysedisker og gatekjøkken. Det foreligger også indisier på at næringsopptaket er bedre dersom det er god D-vitamintilgang i form av sol.

cataplana, for kropp og sjel.

cataplana, for kropp og sjel.

Kortfattet summering av studien:                                                                                                    Ettersom alt fra sprellende kålormer til  umodne bananer har sin egen hype, anser jeg at næringsinnhold, smak og almen nyttighet i fødevarer kun ligger i smaksløkene hos den som spiser. Derfor må studien konkludere med at det gamle ord om at man er hva man spiser fremdeles er en god regel. Personlig er jeg idag en skive hjemmebakt brød med ost og salami. Igår var jeg pinnekjøtt (frysebokstømming). Imorgen tror jeg at jeg er spareribs. Men så skal jeg studere videre: Stenalderkost, rawfood, comfortfood, soulfood, fusionfood, bolibompamat, militant vegan, husmannskost, middelhavskost, nei, jeg forsker videre………..god middag.

Forresten, om verdens uregjerlige ledere sender oss tilbake til år 0:

stenaldermat

vel bekomme!

 

 

 

Bilder og beskrivelser av mat – ikke

Etter en god middag er vi istand til å tilgi alle – til og med våre slektninger. Oscar Wilde

Mariannes innlegg

Jeg hadde ikke tenkt at det skulle bli mye matbeskrivelser i denne bloggen, men nå må jeg likevel skrive litt om maten. 

P1050191

Ann er en veldig bra kokk, og i går laget hun det beste måltid vi har spist i denne ferien. helt sant, her er mye god mat å få,
men dette … Oi, så godt!

Vi var en tur i Almancil for å handle noe viktig på super-supermarkedet Apolonia. Det viktige var vel egentlig karve og Underberg, men vi kom hjem med bilen full av lekre saker.P1050192

Vi titter jo alltid i fiskedisken når vi er innom en butikk, og på Apolonia er den flott og delikat. Der lå det en lekker ørret og stirret på oss, den var ikke til å motstå.

Vel hjemme begynte Ann og forberede middagen ved å lage buljong til sausen av fiskedeler vi ikke hadde planer om å spise. Hun brukte flere timer på tilberedingen før maten sto på bordet. P1050187Ørreten ble fylt med godsaker og sydd sammen,og jeg må si at det smakte himmelsk.

Det må jo sies at det er Ann som lager det meste av maten her i huset. Jeg kan jo alltid lage noe av de enklere måltidene, men hovedkokken er Ann. Og når kokken har kokkelert og kjøkkenet ser ut som et katastrofeområde, alt av kasseroller og stekepanner, visper, sleiver og øser er strødd utover benk og komfyr – da er det kjøkkenpikens tur. Såpass får man tåle.

Men jeg baker brød, vi baker hver vår gang. Planen har hele tiden vært å kunne ha et lite bufferlager i fryseboksen. Man kan jo ikke stå og bake brød når det er OL på TV.

Men klarer vi å få et lite lager? Neida, i det øyeblikket det kommer nystekt brød ut av stekeovnen, er det gode brødet fra i går glemt. Mye går til hesten som vi har adoptert.

Vår bestemor som var en gudbenådet brødbaker, sa alltid når vi sto og snuste inn duften av nystekt brød: «Vi spiser det gamle brødet først!» Det praktiseres ikke i denne residensen.

Det søte liv

Ann-Maris innlegg-

varsel

Varsel – sukkerskade kan forekomme!

Portugiserne, og særlig algarvianerne er noen alvorlige slikkmunner. Ikke vet jeg hvordan de ligger an i sukkerstatistikken, men absolutt i toppdivisjonen, den saken er klar.  Den gangen de føk rundt i sine karaveller og fant steder de kunne legge under seg så var de hissige på å få med seg hjem ikke bare gull, slaver og edelstener, men også planter som kunne være nyttig. Tobakk, tomater, tropisk frukt av mange slag, krydder – og sukkerrør. Da de først hadde fått dreisen på det, ble sukker et favorittkrydder. Kanskje fordi hoffet brukte det – sukker på fisken? joda, er der fint så er det!

vasco da gama - sukkerungen

vasco da gama – sukkerungen

Og tiden gikk, nye oppdagelser, fra Asia tok man med høns, og dermed egg. Araberne hadde jo allerede vært her og fylt Algarve med mandeltrær, og vips; den hellige treenighet egg, mandler og sukker var etablert, og har stått seg godt og erobret land og folk. Landet flommer over av søte kaker, selv svenskene med sin for meg litt overdrevne bruk av sukker i mat på merkelige vis, blekner. Skjøvet ut av sukkerligaen av algarvianske husmødre som uten å nøle bruker 2oo gram sukker pro pers i en dessert. Huttemegtu!

Det var alle klostrene som begynte. Dronningene, og deretter nonnene var sin tids trendsettere. Den dag idag heter noen av de aller søteste kakene  «Nonnebryst» og «sukkerpriorinne» og denslags.  Det dugger tett med konditorier her , pastelaria, og mystisk nok klarer konditorlauget å få utallige varianter ut av de tre ingrediensene, noen ganger sper de på med et korn hvetemel og litt gresskarsyltetøy, en skvett brennevin av noe slag, og vips er et nytt søtsjokk

syndig godt.

syndig godt.

etablert. Det skal mange kopper bica (espresso) til for å fikse det. Men syndig gode er de, bare de kunne vært litt mindre! På restaurant kan man til middag be om meia doce, men neppe i konditoriet.

 

Om Bismarck, Bojer og pølser.

Ann-Maris innlegg.

«Den som vet hvordan pølser og politikk blir til, kan ikke sove godt om natten». Bismarck.

en som vet beskjed om pølser

en som vet beskjed om pølser

Jeg leste mye som barn, også norske klassikere. Johan Bojers «Den siste Viking» f.eks. Det andre har jeg glemt, men noe sitter som spikret. Nemlig den blåfrosne skårungens fortvilelse over «pølser innesnødd i størknet fett». Jeg hadde og har et klart bilde for mitt indre øye av denne kulinariske tildragelse.

ikke lett å være byssegutt her

Det kan ikke ha vært enkelt for byssegutten. Dessuten ville en

vegan ville kunne trumfe med «dyrekadaver på tallerkenen…. På den annen side; selv den mest fanatiske vegetarianer må tilslutt «gå all kødets gang»!Men, altså, pølser. Nasjonalpølsa her heter chourico og finnes i masse 

chourico

Når man står i kjøkkenet og ikke vet helt hva man skal tage, se da er det lett å tage en chouricosnabb, litt grønnsaker, en skvett oliven, hvitløk etter behag, og vips har man et godt måltid. Måltidenes rekkefølge er mulig å rokere, frokost kan f.eks. inntas nårsomhelst  de første 6-7 timer etter at man har stått opp. Regelmessige måltider er oppskrytt. Regelmessighet overhodet. Min mening er at pensjonister må kunne hengi seg til absolutt anarki,i alle fall i husholdningen. I denne husholdningen anser man at regelmessigheter til nød kan knyttes til årstider, og absolutt ikke til døgntider.

Om surt og søtt

Ann-Maris innlegg.

Surdeigen min, Sura kallet, er med i vinteropplag. Nedkjølt og forsvarlig bundet  kom hun reisesyk og elendig frem til sitt nye hjem. Hun trengte nesten 2 uker på å kvikne til, kan surdeiger få jetlag? På så korte turer? Ikke vet jeg. Men jeg vet at hun var molefunken og ville ikke spise den nye, fremmede maten. Omtrent som når nordmenn og svensker har med seg brunost og Kalles kaviar for å ikke  bli belemret med skumle smaker.     surdeigsbrød                                                                             Suras spisevegring kom av at jeg ikke kan få tak i grovt rugmel (hennes favorittspise). Portugiserne, i alle fall her sør, bruker rug bare til dyrefor. Kanskje jeg må til Granngården ? Imidlertid har Sura avfunnet seg med at grovt hvetemel også er mat, så nå bobler hun livlig på kjøkkenbenken, og er svært entusiastisk. Når hun blir for vill, må hun i kjøleskapet og roe seg noen dager.  Når hun er i det humøret blir det kjempegode brød. surdeig på jobb

Neste bakedag er det Mariannes tur. Hun går for tørrgjær, og det første vi fant var mystisk og hadde ingen effekt – flatbrødbakernes drøm, antagelig. Men nå har vi fermento padeiro, tørrgjær så god som noen, og det daglige brød trylles frem på løpende bånd.

Men, her kommer en tilståelse: Vi synder grovt hva gjelder søtbakst, og ligger milevis etter norsk og svensk standard for hva som sømmer seg for gode husmødre i juletider. Vår julebakst innskrenker seg til en tung og smaskens god fruktkake som spises i tynne skiver og kommer til å vare lenge. Resten av søtbaksten kan vi titte på i butikkene. Portugiserne får ikke nok av kaker og godis av alle slag, og det er ikke nok at de er uhyggelig søte (kakene), det er også noe med størrelsen, de fleste bakverk er digre og med ekstra alt. «Alle» er fulle av egg, mandler og sukker i forskjellige kombinasjoner, ofte også med veldig mye kanel. Våre hjemlige kanelboller er i en mye lavere divisjon, like greitt.