Category Archives: kultur

Sommerfest med marked og musikk – Feirinha de Verao

Mariannes innlegg.

Buying is a profound pleasure. (Simone de Beauvoir)

I forrige uke hadde Museu do Trajo her i São Brás de Alportel sommerfest med håndtverksmarked  i den trivelige lille parken ved museet.P1120052 Denne gangen på kveldstid, med jazzorkester, restaurant og moteoppvisning.

Jeg måtte jo dit, det er alltid hyggelig på dette markedet. Men aller mest gikk jeg fordi jeg håpet at Taran Flaten skulle ha en salgsbod på plass. P1120117

Taran er en norsk glasskunstner som har slått seg ned i Santa Catarina – noen km østover fra Sao Bras. Der har hun verksted, og hun lager de flotteste bilder, dekorasjoner og figurer i glass.

Forrige gang hun var på marked her i byen kjøpte jeg et par småting, kom hjem og angret veldig på at jeg ikke kjøpte mer.

Nå hadde jeg sjansen, og brukte altfor mange euros, selvfølgelig.

P1120069P1120067 P1120066

 

 

 

 

 

 

P1120070

P1120073

Galleriveggen ute i patioen

P1120068

Lekre damer

P1110684

Fuglen har fått plass i toppen av en plantepyramide

Men jeg fryder meg hver dag når jeg ser på mine nyervervelser. Jeg har ennå ikke vært og sjekket Tarans verksted, men Ann og jeg er enige om å ta en tur dit når hun kommer nedover i høst.

En annen som er en gjenganger på brukskunstmarkedene er nederlandske Jouk Harris, som har en butikk lengere vest. Jeg har mange ganger siklet (ikke bokstavelig talt, heldigvis) etter klærne hun selger. Dyre!

P1120056 P1120054Denne kvelden hadde hun moteoppvisning.   Den var stilig nok, ikke bare er klærne flotte, bare bomull, silke og lin, men Jouk brukte ikke unge sylfider som modeller. Neida, her var det middelaldrende og eldre damer som prydet catwalken. Tykke og tynne, nesten alle like skrukkete i ansiktet som meg. Flott! Til akkompagnement av The Dixie Kings danset de seg mellom bodene.

Og ellers, jo takk! Det er fremdeles varmt. Jeg kunne jo tenkt meg det litt svalere, men når jeg leser om sommeren i Norge og Sverige: Kunne ikke tenkt meg å bytte!

Jeg har bulket bilen ved å kline meg inntil murveggen i en smal gate, litt for mye klining, men skitt au. De fleste biler her har bulker og skraper, men det er jo en fordel at når noen ser min flotte bulk, får de respekt og holder avstand. I går på parkeringsplassen til Intermache (nærbutikken) parkerte en eldre dame (som om ikke jeg er en eldre dame :-)) kloss inntil min bil. Hun ålte seg ut, men da hun så skrapemerkene på Picassoen min, synes hun at hun måtte lose meg ut, hun var nok redd for bilen sin, gitt.

Karneval – i São Brás de Alportel og Loulé!

Karneval i Portugal er helt sikkert ikke det samme som i Rio, men fabelaktig flott. Vi var først på det lokale karnevalet i São Brás og to dager etter i Loulé. Det var ikke så veldig varmt, 19 grader og vind, for oss helt flott, men mulig at noen av danserne måtte svinge seg litt ekstra for å holde varmen i vinden. Vi tok hundrevis av bilder, og fordi portugiserne jevnt over er små, rakk vi opp over hodene deres og kunne arbeide fritt! Dessuten; selvom det var tett med folk, var det ingen sak og åle seg frem, 17.mai på Karl Johan gir uanede erfaringer.

http://wp.me/A44EJI-S2

Kulturspalten, idag: Charolas

Mariannes og Ann-Maris innlegg.

Marianne har lest  seg opp på lokal musikktradisjon. Og igår, Helligtrekongersaften sto tur til nabobyen Bordeira på ønskeliste.

I begynnelsen av forrige århundre ble det dannet en ungdomsforening (charola Mocidade União) som skulle skape aktiviteter som skulle styrke lokal identitet spesielt for nyttårsarrangementer. Følgende video er ikke særlig bra, men den redigerte versjonen ville WordPress ikke ha.

De første dagene i det nye året opptrer Charolas i landsbyer rundt i kommunen St. Barbara de Nexe. Det er grupper av menn og kvinner med trekkspill, kastanjetter, tambourin, triangel og av og til klarinett og saksofon. Da vi var på konsert var saksofonen med.

Charolas er en gjeng med godt humør, bruker egen tradisjonell poesi som er helt uten religiøse temaer.

saksofonisten i Bordeira

saksofonisten i Bordeiras charola

Tiltross for av kommunen har info på sin hjemmeside har vi ikke sett noe reklame om tid og sted, interpellasjon hos Paulina på supern var nytteløs, hun visste bare om et kulturarrangement idag, hip-hop. Vi forkastet det og dro på måfå til Bordeira. Det er ikke mange kilometer dit, men tar sin tid, mye skal ses, fotograferes og kommenteres. Sjåføren må alltid være parat til å slippe forbi posten og betongbilen og matleverandøren, de har ikke ferie som vi.  I Bordeira fikk vi nesten øyeblikkelig se en trekkspillmann på gaten, men da vi hadde parkert var han vekk, og ingen lyd a la Jularbo hørtes.

Det var jo ingen tvil om at noe skulle skje i byen, det var biler parkert på begge siden av byens eneste gate og fullt opp med mennesker på vandring, men vi fikk lurt oss inn i en glipp mellom to andre biler. Vi har vært i byen en gang tidligere og da var det ikke mye trafikk verken av det ene eller det andre.

Kulturjournalistikken var i fare. Vi hørte fyrverkeri og så og luktet stor grill på en industritomt, men ingen musikk.

Men lykken står den kjekke bi, for hvem kom nedover gaten? Ikke hellige tre konger, men selveste Mr. Tambourine Man, og da var det jo bare å henge seg på. Dermed havnet vi på omtalte industritomt som vel egentlig var et sementlager/-støperi.

konsertlokalet var riktig trivelig, faktisk.

konsertlokalet var riktig trivelig, faktisk.

Enslags forvokste containere, bygningsartikler, lastebiler og en stor grill med liflig duft. Vi nølte litt, norske fordommer om konsertlokalers utseende antagelig. Men en blid mann vinket oss velkommen inn, og før vi viste ordet av det sto vi inne i bua sammen med Bordeiras mannlige befolkning (mor hjemme)? 3-4 kvinner var dog med i orkesteret, pluss en som skulle synge. Kalle Moreus skulle vært her og lært meget løssluppen regi, ikke som i Orsa Spelmanslag, nei. Det var masse spill, litt sang så en av deltagerne som tydeligvis leverte en skrøne som alle lo av, og så mer musikk. Og så videre……… noen småsnutter på Bordeiransk, vi skjønte ikke mange ordene her, bare hun som sang solo hadde en uttale som gjorde at vi fikk med noe.,

Vi to som eneste utlendinger og også de to eneste kvinner på festen (bortsett fra musikantene) inspirerte til nye morsomheter, men ble forsikret om at alt var bare vennlig, en mente at nå var charolafestivalen i Bordeira blitt en internasjonal festival, utenlandske gjester…..

Pause, og ute ved grillen bød grillsjefen på brød, grillet kjøtt, øl, og mandariner til dessert.

sementlager, og fyrverkeri er opp stigen og til høyre

sementlager, og fyrverkeri er opp stigen og til høyre

Mandarindyrkeren skrelte selv og serverte, og pekte stolt skrått over gaten hvor han hadde sine mandarintrær. Innimellom gikk en gubbe med lys levende sigarett i munnen og sende opp raketter, men da vi forlot stedet var fremdeles alt vel.