Category Archives: dagligliv i Tidaholm

Markens grøde, og vel så det!

Ann-Maris innlegg.

«Hva kan jeg gjøre når jeg ikke lenger kan grave»? Knut Hamsun i «Markens grøde».

Ja, hva kan jeg si – jo jeg kan si at nå graver jeg som en muldvarp og kunne godt unnvært det. Idag er det ufyselig surt og kaldt, og ettersom frosten ikke har innfunnet seg, er jeg nødt til å grave opp alle georginer som fremdeles blomstrer så flott, kappe dem brutalt og avjorde dem så godt det går.

et surt og kaldt arbeide

et surt og kaldt arbeide

De skal nemlig flytte. Og kilobegrensninger på fly – ja, dere vet. Det skulle mye forskning til før jeg fant ut at utover standard 23 kg +8+PC+katt, så kan man frakte med seg sportsutstyr forholdsvis rimelig; 32 kg. En hjelpsom dame hos TAP holdt helt med meg i at knoller, løk og hageredskap sorterer under sportsutstyr. Man kan vel sporte med  (eller i) hagen!

georginer på langtur

georginer på langtur

Alt skal jo være så mobilt og greitt nå. Mobil home, for eksempel. Og hva er da mer naturlig enn at hagen også er mobil?  Både Marianne og jeg har for ca. 100 år siden(det føles sånn) knekt koden: Alle planter kan graves opp og flyttes, nårsomhelst og hvorsomhelst, og de tar IKKE skade av det, hva enn hagebøker og magasiner forfekter!  All min praktiske forskning tilsier det. Og for liksom å bevise det, har jeg, hvergang jeg har flyttet, tatt hagen med meg. Marianne likeså. Og hvor mange av alle tusen planter vi har slept rundt har strøket med? Kanskje en håndfull. 

plenen blir vanskelig å få med....

plenen blir vanskelig å få med….

Det er Mariannes planter nå. Mine står trygt i bakken hjemme. Men siden Marianne ikke er her og kan forsvare sine georginer, faller spaden i min hånd. Slepingen frem til Faro flyplass med ca 70 kg bagasje ser jeg ikke frem til med mye glede, og jeg skal vedde på at Gullungen blir flysyk og kaster opp i begge ender. Heldigvis er det et direktefly, så de kan vanskelig kaste oss av! Og vel fremme tror jeg at jeg skal sitte på stas en dag eller to og la meg oppvarte mens Marianne planter, sleper tunge krukker og bakser med jordsekker. Og ikke minst er munnskjenk, sånn er min plan.

min sysselsetting mens Marianne pakker ut georginer.

min sysselsetting mens Marianne pakker ut georginer.

Om det går riktig som jeg har planlagt, skal jeg berette en annen gang.

Den endeløse sommeren….

Ann-Maris innlegg.

«Keep calm and pack your suitcase»  Ukjent vis kvinne.

Kirsti Sparboe har forlengst sunget sommeren ut, men værgudene vet det ikke og jobber på, antagelig  tatt fatt på neste sommer på forskudd. Tross mine fordommer mot høst må jeg medgi at denne er flott, det blomstrer rikt i hagen og man kan nyte solen utendørs. Ikke dårlig. Men nå er det slutt likevel. Løvtrær uten løv er som vinflasker uten vin – et sørgelig skue.  De fuglene som har tenkt å overvintre gjør hele tiden krav på smågodt. De som gjør som meg har allerede en god stund hatt øving i formasjonsflyvning, og fugletellingsstasjonen på Falsterbo har rikelig å gjøre. Forresten hørte jeg i «Naturmorgon» i radio at man kunne ikke bry seg med bagateller som fugletelling når Ebola og ISIS og Putin og alt mulig elende setter verden i brann, men det er vel et unødig håndslag til elendigheten om vi slutter med hverdagslige ting. Skal vi liksom bare folde hendene i fanget og vente på crashlanding? Ikke.

Av vinterflytterne er det snart bare katten min og jeg som ikke er kommet avgårde, men datoen er spikret og når alle Dahlia er oppgravd

synd å grave dem opp!

synd å grave dem opp!

og nedpakket (men de blomstrer ennå), plenen klippet, puslespill, bøker og Airportspill klare, ja da er jeg også klar.

Det vil si: Det skal kokes 50 liter god suppe og bakes  focacciabrød til et høstmarked i Daretorp. Bindes noen kranser til allehelgensdag også. Jeg liker kransebinderi. Særlig nå når det bare er hobby og ikke noe som skal og må gå fort, fort for brennende livet. Mange turer i skogen på sensommeren har frembragt lagre av lav, mose, kongler og bar. Igår angrep jeg humleplanten som hvert år klatrer til topps i en elstolpe, og brukte lianene til å lage kransebunner. Ute i solskinnet, med selskap av katten og en kald pils.

Et annet sikkert høsttegn er at vinranken hos Thor må friseres kraftig, mantraet er «kort ved ørene». Den eier ikke hemninger og må hentes ned fra langt oppå taket og huset er 2 etasjer! Noen ranker derfra skal også bli kranser.

Komposten skal få vinløv i håret.

Komposten skal få vinløv i håret.

Da jeg var barn var det å telte på tunet hos tante Anna (96 år heromdagen) en hett etterlengtet sommergesjeft som alle vi barn elsket, og det gjør også lille Hugo, hjemme i sin egen hage. Men idag må teltet ned,

teltet tatt av vinden, campingturen slutt for i år.

teltet tatt av vinden, campingturen slutt for i år.

natteduggen har tatt overhånd.  Nå er det game over. For å si det med Kirsti Sparboe: «En sommer er over…» Men vinter i Sao Bras er nesten sommer for en nordbo, med løfte om mange fine turer og et godt liv. Og her synes jeg det kan passe å sitere Paolo Coelho: «If you think adventures is dangerous, try routine, it is lethal».

Jeg har prøvd rikelig med snemåking og hålke og kjettingpålegging på Båtsfjordfjellet, nå går jeg for helt andre rutiner!

Meld fra hvor du går!

Ann-Maris innlegg.

«Alle vil tilbake til naturen – bare ikke til fots» Petra Kelly.

Kanskje ovenstående sitat er nesten, men bare nesten sant. Jeg vil gjerne ut i naturen, og gjerne til fots. (Men starter jo ofte med en transportetappe pr. bil).

Klar til avmarsj

Klar til avmarsj

En av høstens siste fine turer før jeg og de andre trekkfuglene drar til sydligere breddegrader gikk til områdene mellom Dimbo og Ekedalen her i Tidaholm.  Som regel går jeg alene, men denne gang var jeg invitert av Karin Albin i Velinga for å få se hennes barndoms grønne dal.

Med matpakke, soppkniv(og ditto bok), kamera og antiflått la vi i vei. Karin hadde sin datter Selma på armen, og bar henne stort sett hele tiden. Jeg vet at som barn ble jeg båret i ryggsekk på mangen en tur av pappa, men i løs vekt i armene virker slitsomt, vi var tross alt ute i seks timer.

Klart, vi hadde mange pauser, veien er jo målet, ihvertfall nesten. Først gjennom urskog til et utsiktspunkt der hele Tidaholmsbygden lå foran oss. Jeg tenker jo på området som pannekakeflatt, men egentlig er det litt buklete her og der. Utsikten var flott, kirketårn og åkre og gårder og en og annen liten byutsikt2014-09-12 14.38.44. At svenskene kaller en samling av 3-4 hus for by, er for meg noe av det merkeligste i det svenske språk, men dem om det.

Ettersommeren har oppvist mer sopp enn jeg noensinne har kunnet drømme om, skitt og kanel om hverandre. Men selv uspiselig sopp gir meg glede. Noen bare beundrer jeg på stedet, mens andre får bli med hjem og tørkes til dekorasjonsbruk. Kantareller og steinsopp er stekepanneklarert.

ikke mat, men pent.

ikke mat, men pent.

Heromkring finnes utrolig mange spor etter tidligere tiders torp, husmannsplasser som forlengst er borte, bare det som var gjort av stein er igjen, og naturen jobber på spreng med å gjøre også gamle jordkjellere usynlige. Mose og lav kler inn alt som står urørt, og forskjønner, gjemmer og tar tilbake.

snart skjult, naturen tar tilbake.

snart skjult, naturen tar tilbake.

Midt i Karins skog – en «kaffestuga» hennes foreldre plasserte ved et lite og idyllisk vann. Som en skogskoie – åpen for alle og med gjesteboken oppslått på bordet. Det var blikkstille da vi var der, og trær som speiler seg i vann – kan det bli mer idyll, eller?

vi naturromantikere vet noe som ikke alle andre vet!

vi naturromantikere vet noe som ikke alle andre vet!

Svenskene har nok ikke så mye turgåing for seg som nordmenn. Greitt for meg. Men denne idyllen ville jeg nok aldri dumpet over av en slump, så jeg er glad for at Karin ville vise meg sin «hemmelige skog». Og som det heter i barndommens stilbøker: «Alle var enige om at det hadde vært en fin dag».

september

nat king cole

«Life turns grey when the leaves fall in autumn». Kieron Shepherd.

Det er et faktum. September er kommet. Og tiltross for rik blomstring i hagen, noenogtyve grader og gnistrende sol, så er det noe, og dette udefinerbare noe er ikke bra.

Joda, jeg vet, høsten er vårens mor, skogen er full av sopp (mye stensopp på mine kanter i år), røsslyngen tigger om å få bli med hjem og bli vakre kranser, eplene er klare for eventyr i kjøkkenet, bjørnebærene er større og søtere enn jeg noengang har sett dem, og vindruene er rekordtidlig modne. Alt vel.

bjørnebær i ville mengder i år

bjørnebær i ville mengder i år

Og likevel –  for meg er høst vemod og et ondt varsel om vinter. Inni mitt hode er vinteren «den lille død» og sneen er et likklede over verden. Dagene blir kortere, Putin rykker nærmere, og hva skal egentlig vinter være godt for? Grovt regnet  er det bare pinnekjøtt, frøkataloger og et nyheklet slumreteppe å se frem mot.

Men så – midt i tristessen: Sao Bras er jo der! Man kan ta sin katt, litt karve til julesurkålen og etpar bøker under armen, og før man vet ordet av det står man på Faro flyplass. Speiding etter Marianne, sjarmøretappe hjem til vår bittelille stille gate, og vips: Det skal nok gå bra denne vinteren også.

Nok om det; nå går jeg ut og legger tulipanløk for det tilfelle at verden klarer en vinter til. og kanskje jeg tar inn noen vakre georginer også.

georginer i kveldsmodus

georginer i kveldsmodus

 

 

Xylofon, liksom?

Ann-Maris innlegg

«You can`t take any credit for your talents. It`s how you use them that counts». Madeleine dÈngle

Det 11.bud skulle eventuelt lyde:»Skryt ikke av egne barnebarn»! Men det får gå denne gangen. Mitt bonusbarnebarn heter Yaroslav, er 20 år, og et fantastisk musikktalent. Og idag har han satt seg i bilen med kurs Stockholm og Kungliga Svenska Musikhøgskolan. Hva vi vet som yngste elev noensinne, og med ambisjoner om å bli verdens beste på xylofon. Første gang jeg hørte ham spille var i Praha i 2006. Han var liten og tynn og gråblek av barndom i St.Petersburg, men spille kunne han! På turne med et russisk ensemble og med en xylofon surret sammen med hyssing og ståltråd. Dessuten står xylofonisten bakerst i ensemblet, og de andre var voksne, vi så ikke mye av ham. Men hørte.

mer enn leketøy

mer enn leketøy

Xylofon, sier du, den 30 cm lange skeive stigen med mange farger, til å si pling med? Glem det. Da han kom til Sverige fikk han et riktig instrument, han gråt av glede. Thor skaffet ham en lærer i Gøteborg, dirigenten for Gøteborgsymfonikerne, Sverker Johansson. Han tok ikke elever lengre, men var villig til å gjøre et unntak for Yaro. Det har gitt stor uttelling, og han er flittig. Når han ikke trener xylofon, turnerer han rundt i Sverige med annen musikk, og som DJ med lysshow, ja dere vet, en litt annen genre! Egenkomponert legger han på Icloud. På CV`n kan han også skryte av at han ble headhuntet til å spille i svenske Forsvarets orkester i Skøvde, han var for ung og han var russisk, men so what? Var på military tattoo i Ystad og 17.maispill i Norge,men målet er ikke militærmusikk akkurat.

en favoritt i gryten er soljanka, russisk kjøttgryte, aldri nok!

en favoritt i gryten er soljanka, russisk kjøttgryte, aldri nok!

Det blir merkbart for meg når han reiser, det blir mindre porsjoner i grytene, han er et matvrak. Kanskje ikke så rart, han var tynn og gjennomsiktig som skummet melk da han kom fra Russland. Det har endret seg! Men fremdeles alltid sulten!

Altså, med hybel i Stockholm, TV, seng, smørbrødgrill, studielån og kasserolle til nudelkoking. Han er klar for å bli verdens beste på sitt instrument!