Category Archives: dagligliv i Sao Bras

Er myggen egentlig utrydningstruet?

Ann-Maris innlegg.

«Når den nest siste mygg er död, kan fremdeles en avhentes lys levende på mitt soverom»

Pottebordet, plass til det meste.

Chiliplante som har gitt frukt hele vinteren.

Her om dagen innfant sommeren seg. Ikke för hadde gjestene fra nordenfor frosset seg gjennom etpar uker surt aprilvär, med regn og vind, ja så kom sommeren idet de satte seg på flyet, sånn er loven. Nå er det herlig temperatur, hagen vokser så det knaker, alle samtaler avrundes med «nei, jeg får gå og prikle tomater/chili/paprika»—noe må prikles, pottes, ompottes, vannes, gjödsles – og så forfra igjen. Alle besök Marianne og jeg avlegger hos hverandre er merkelig om ikke en fröplante eller stikling eller begge deler bytter eier. Det er vårens natur. Og för man får sukk for seg, ja,så er pottebordet overfylt, ingen fröplante kan kasseres, jeg mener – 10 forskjellige chiliplanter må da väre en menneskerettighet? Og etpar nye tomatsorter – ja, i tillegg til de gode gamle- et must.

Gode gamle myggspiralen, forbedret med et dryss kanel! Og alle de andre.

Men så er det myggen. Man kunne kanskje tro at her er i törreste laget, men nei- en balje vann blir en overlivlig myggbiotop i en farlig fart, og jeg har et veldig anstrengt forhold til mygg. Etter at de har tanket blod hos meg får jeg kjempestore hevelser og trenger smörelse og tröst – men får jeg tröst? Ikke. Mygg er selektive og synes ikke Mariannes blod er noe tess, så hun bare overser/overhörer beistene og smiler overbärende når jeg jamrer meg. Sukk.

Aprikostreet mitt er bare 3 år gammelt, men er igang.

Hadde aldri forestilt meg Helge som «grönn mann», men…

Da er det fint at jeg har gleder i form av modne aprikoser, appelsiner og japanmispel. Dessuten gror det i rasende fart i grönnsakhagen, fra nå er det bare ekstrem törke som kan ödelegge. Men jeg har samlet mange tusen liter regnvann, og sparer på kranvannet så godt det går. Det er lenge til julebadet! Og oppvasken blir liten så lenge menyer består av bröd og vin. Om sommeren er varm mat oppskrytt, jeg er jo glad i mat, så til hösten….Dog har jeg eksperimentert meg frem til en matvaffel: Lite egg i rören, salt og ikke sukker, revne kokte poteter, revne chouricopölser, bacon,chili og vips – varm mat uten nevneverdig oppvask.

Sommeren er her, og lenge leve livet ute på terrassen!Og da Tone og Helge var her i april, ja da var det så kaldt og vått at Helge fikk utfolde seg ved grillen. Tone vasket opp, det kaller jeg solidaritet. Og regnfrakken var jo kledelig? Eller?

 

Dog ikke fra min hage – Sao Jorge i Lisboa.

Melia azedarach, også kalt persisk syrin. Fikk den av Katarina i Tavira for 3 år siden, den er blitt fantastisk flott.

Bare en detalj fra terrassen.

Det er jo flest hverdager

Ann-Maris innlegg.

«Dei store stormane har du attom deg.                              Då spurde du ikkje kvi du var til. kvar du kom ifrå og kvar du gjekk, du berre var i stormen,var i elden.

Men det gjeng an å leva i kvardagen og, den grå,stille dagen, settja poteter, raka lauv og bera ris, det er så mangt å tenkja på her i verdi, eit manneliv rekk ikkje til.   

Etter strevet kan du steikja flesk og lesa kinesiske vers. Gamle Laertes skar klunger og grov om fiketrei, og let heltane slåst ved Troja».

Fra diktsamlingen «Dropar i austavind» 1966 – Olav H. Hauge

Sånn er det – la bare heltene slåss ved Troja, la verdens pamper og look-a-likes late som de er uunnvärlige. La israeliske måneraketter krasjlande, og stortingsrepresentanter fuske med reiseregninger. Siden jeg ikke kan endre andre enn meg selv (og kanskje ikke det engang), så velger jeg å sette mine bondebönner og poteter, höste mine appelsiner, la väret styre min dag og jeg gleder meg over små ting.

Min lille veistump utenfor Sao Bras er nesten ikke en prikk på kartet engang, noen få hus spredt med mye luft mellom. Noen kjeftende hunder, fiskebilen, en traktor i ny og ne, ikke verdens navle.

Og byen, Sao Bras – ikke verdens navle den heller. Det er hyggelig å sitte utenfor markedet og titte på mennesker i aldeles hverdagslige gjöremål, og jeg tenker at dette fredsommelige livet kunne värt hvorsomhelst i verden, hvis altså verden kunne holde fred.

Forleden var jeg innom kommuneveterinären for å lufte frustrasjoner omkring katteforholdene litt oppi gaten, Mariannes stikkvei, full av stadig ynglende katter utenfor all kontroll. Og seså, för jeg visste ordet av det så kom doktor Dyregod, vi vandret oppover gaten, han tok en alvorsprat med Georgina som mater katter men ikke fikser resten. Neste uke setter doktor Dyregod ut feller, fanger kattene hennes, steriliserer dem og bringer dem tilbake. Alt godt som ender godt.

Og da er jeg tilbake der jeg startet: Alt behöver jo ikke å väre storslagent, det lille er helt greitt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En ulykke kommer sjelden alene

Mariannes innlegg.
Tross alt seirer våren og varmen og viljen,
tross alt seirer livet som grønnes og gror.
Og er du en slektning av blåveisfamilien
så har du en gjerning å gjøre på jord.
Ulykke og ulykke, fru Blom. Alt er relativt, sies det.
Fuglene synger, vårblomstene spretter frem i hagen og ute i naturen.

Os andorinhos er tilbake fra vinterferie i Afrika

Blåveis finnes ikke her, men dukker likevel opp på de merkeligste steder. Og da er jeg kommet til
ulykke nr. 1.
Ann skulle ut og teste en vei vi aldri har gått tidligere. Hun gikk og gikk – og gikk. Plutselig gikk solen også, avtalen var at hun skulle ringe for å bli hentet hvis veien ble for lang. Hun ringte, jeg kjørte for å hente henne. Dumme damen hadde ikke refleks, da jeg fant henne hadde hun stupt ned i en veigrøft for å unngå å bli påkjørt. Brillene hadde gitt henne saftige blåveis rundt begge øynene, brillene ble selvfølgelig knust.

Hun tok av fallet med hånden, det gikk jo som det måtte gå, ikke brudd, heldigvis. Ille nok, helt ubrukelig. Nå er det jo så heldig at jeg har både håndbandasje og fatle etter et uhell på glatt flisegulv for et par år siden. Begge deler kom til nytte.
Dette har ført til at jeg er hjemmehjelp for tiden, selv om det var venstre hånd som ble ubrukelig er det utrolig vanskelig å utføre selv de enkleste oppgaver. Jeg vil ikke legge ut bilde av blåveisen, men her presser pasienten appelsiner etter at hjemmehjelpen har forberedt ved å dele de i to. Hjemmehjelptjenesten innebärer også å ommöblere i stuen.Skrivebordet  her, og da må  spisebordet  dit,  og sofaen  må  bort.  Ja,  ja,  hun blir  vel frisk för neste  ommöblering!
Ulykke nr. 2 skal jeg ikke utbrodere, men jeg har klart å betale en måneds husleie 4 ganger i løpet av 4 dager,tur til banken i morgen, og jeg må snakke med husvertinnen. Det medfører besøk til hennes advokat fordi min portugisisk er for dårlig. Maria da Gracas (husvertinnen) engelsk er lik null.
Ulykke nr 3: Det er godt mulig at det bare er jeg som er klønete, men det må da være andre som også tømmer rødvinsglasset over PC-tastaturet? Ikke det, nei? Neivel, men det gjorde jeg i går. En annen PC, men jeg gjorde det samme for noen år siden. Reparatøren dengang sa at det var på tide jeg kjøpte en ny, han ville ikke se den gamle igjen. En vakker dag etter at jeg hadde flyttet til Portugal ble skjermen svart, og jeg gikk til en såkalt PC-ekspert i Almancil. Joda, de skulle fikse dette, ikke noe problem. Fornøyd med å skulle få liv i vraket igjen skulle jeg hente den etter et par dager. Jeg tror ikke ‘eksperten’ hadde prøvd å reparere, han hadde ganske enkelt slettet alt på harddisken, ferdig med det. Det enkleste er det beste, lettjente penger, tenkte han vel.
Etter apotek for smertestillende til Ann, bank for opprydding i faste oppdrag skal jeg ta turen til en lokal PC-doktor i morgen. Det er vel på tide med ny PC, sier han vel. og han har nok rett.
Ikke flere ulykker i dag, det regner og det er en velsignelse.Vinteren er jo tiden for regn, fylle opp vannreservoar, grunnvannet skal stige,  bøndene skal juble og naturen skal få sitt.Men denne vinteren har vært trist i så måte. Men nå skal det regne et par dager, alle monner drar.

Blomstene er i farta, og nå klør det i fingrene for å begynne og så. Kattene er våryre, men trives godt i godstolen foran vedovnen når kvelden faller på.

Sitteplass i skyggen

Mariannes innlegg

To think of (sitting in the) shadow is a serious thing. Victor Hugo,  parentesen er min

Sommeren er jo forlengst forbi, med tørke, vanning hver dag av alle plantene som bor i krukker. Det er lite skyggesteder på tomten min og vannregningen i sommermånedene er ganske stor. Patioen er uutholdelig når solen stiger høyt, parasollen hjelper ikke mye når det blir 35 grader. Jeg har en liten bakhage som blir ganske gjørmete når den blir våt. Her er det skygge og deilig, og kunne vært perfekt til å sitte og henge med ett glass hvitvin når solen er på det varmeste. Problemet er at stolbena synker ned i gjørmen når jeg vanner, hvilket jeg gjør hele tiden. Man sitter ikke helt behagelig.

Anns gode ide var at vi skulle legge fliser i en del av hagen, hun har uthus fulle av fliser, jeg hadde en fin marmorplate som kan brukes til et bord. Sand til fliseunderlag og «bordben» av terrakottablokker ble skaffet til veie. Da var det jo bare å starte.

Det ble mye hakking og graving, plukking av stein, det ble blod, svette og tårer. Mange pils-/hvitvinpauser.

For dem som ikke har prøvd å fliselegge en uteplass, kan jeg fortelle at det er ingen spøk å få alt i vater. Man kan jo ikke gi seg når man først har begynt. Vi klarte det, plasserte noen krukker Georginer utenfor og sannelig ble det ikke riktig hyggelig.

Hva man ikke kan ………

Mariannes innlegg.

Jo, det er mye man ikke kan selv om man ellers regner seg for å være et universalgeni.

Men, når man midt på natten, i mørke, sparker til kattenes vannskål, tar en lite elegant salto på det våte flisegulvet, tar seg for med hånden for å redde hode og kropp. Hode og mesteparten av kroppen klarte seg fint, men venstre håndledd gikk det skitt med. Oi, oi, det var vondt!vatt-gulv

Men hjemmehjelptjenesten fungerer. Jeg har alltid beundret de som løper fra hus til hus for å hjelpe syke og skadede. Og det var bare å ringe, så var hjelpen på plass. Uten stoppeklokke.

Støttebandasje, fatle, ingen problem for en habil hjemmehjelp.

Når man er midlertidig handicapped (eller for så vidt permanent) kan man ikke:

  • Bruke ostehøvelen, ost er en livsviktig del av kostholdet mitt.
  • Åpne en flaske vin. Hvilket medførte Innkjøp av vin på boks, hjemmehjelpen fikser mekanismen, og jeg fant metoden for å fylle glasset. 20161012_143837
  • Bake brød, eller skjære brødskiver
  • Sykle eller kjøre bil. Min plan for dagen var å sykle en tur for å justere mitt nyinnkjøpte sykkelspeil. Ikke aktuelt. Hjemmehjelpen overtar bilen på ubestemt tid.
  • Spise en mango, rettere sagt skrelle og skjære – umulig.
  • Skifte sengetøy, hjemmehjelpjobb
  • Dusje, tør ikke, tenk om høyre håndledd også ryker!
  • Løfte opp en katt og kose, klø og klappe.
  • Lese på sengen, det er en større operasjon når jeg skal bla om
  • Litt i tvil om jeg klarer å skru av korken på en vannflaske (det viste seg å være smertefullt)
  • Lakke negler. Jeg kan ikke lakke negler!!!!!!!!
  • Knyte beltet på morgenkåpen
  • Knyte skolisser
  • Vri opp gulvkluten, kjøkkengulvet trengte alvorlig en vask idag, men det ble høyst enhånds og overfladisk
  • Vasket sengetøy, men Ann måtte henge det opp, og for såvidt ta det ned og brette sammen
  • Fylle pepper og salt på kvernen
  • – og alt det andre jeg ikke har oppdaget ennå

Men hjemmehjelptjenesten fungerer! Nå er det fire dager siden jeg var så klønete at jeg forstuet håndleddet, og jeg er ikke blitt særlig bedre. Ingenting er brukket, tror jeg. Fingrene er bevegelige, men hånden er opphovnet og det gjør vondt. Og det er jo sånn at aldri har man mer lyst å gjøre noe enn når man ikke kan.20161009_182725

20161011_230935Men hjemmehjelpen kan og vil. Hun krever ikke mer enn litt hvitvin som drivstoff. Hun har handlet og vandlet, skåret opp brød i skiver, ost og pålegg i skiver, åpnet pakkene, løsner korkene på vannflaskene, bærer med seg søppelposer –og i det hele tatt. Fabelaktig!

Og denne hjemmehjelpen, som er søster Ann gjør mer enn de fleste hjemmehjelpere. Hun har tatt tak i haven. Ting som jeg hadde på min «gjøreliste» har hun fikset; ompotting, tømme liljepotter, klippet overvokst Campsis, feiet og spylt. Hjemmehjelpen mener også at hvis jeg absolutt vil dusje bør jeg gjøre det mens hun er på jobb. Kanskje lurt.smerter

Man blir litt rastløs når man bare må se på at andre jobber, egentlig var planen at jeg skulle bruke minst en dag for å hakke opp ugress i Anns have, men sånn ble det ikke. Senere …….

På den annen side, og på den tredje side – ren luksus, men hånden gjør h………… vondt.