Category Archives: algarve

Lisboa, Lisboa!

Mariannes innlegg.

«Wet or fine, the air of Portugal has a natural happiness in it, and the people of the country should be as happy and prosperous as any people in the world.» –  H G Wells, A Year of Prophesying, 1925

Nå var det lenge siden sist jeg var i Lisboa. Ann og jeg var på juleshopping der for et par år siden, strålende «sommervarme» den gangen.

Denne gangen skulle vi møte Anns venner Tone og Helge, og bruke et par dager til  guiding, hygge, fado og god mat. Så til Sao Bras til over påsken for gjestene fra Norge. Vi hadde leid en leilighet i Lisboa sentrum og vi skulle få avlevere bagasjen kl 12, vi ventet, jeg ringte igjen og igjen. Ikke svar fra damen som skulle låse opp for oss. Dumt, vi hadde planer for hva vi skulle gjøre mens vi ventet på Tone og Helge. Klokken ble 13.30 før vi kom inn i leiligheten, og da var det jo bare å vente på flyet fra Norge. Fortausrestauranter er det jo nok av, så vi bestilte lunsj og vin. Det viste seg at drosjesjåføren til Vaaganparet ikke fant adressen vår,  men det løste seg etter telefonforklaring.

Det var kjempehyggelig å møte igjen de muntre mennesker fra Bekkestua. De var jo litt slitne etter å ha kjørt rundt og rundt på leting, men det hjalp jo med litt vin og Frango Piri Piri.

Middagen ble inntatt på Museu da Cerveja ned ved Tejo. foruten at det er et ølmuseum har de også god mat. Det var en kjølig kveld så vi jaktet på et sted med gassvarmer i nærheten av bordet.

Etter middag var det tid for Fado, etter litt leting, Google map og hjelp fra innfødte fant vi den vi lette etter. Tasco do Chico. Et knøttlite lokale, men  de har  den rette innstilling til fado, døren lukkes når det synges. Det var ikke den beste fado jeg har hørt, men greit nok. Det er noe med stemningen også.

Dagen derpå hadde vi store planer for guiding, men som alle vet går tiden fort og man rekker lite av det man har planlagt. Ann og jeg hadde også et viktig ærend som vi ikke rakk dagen før. Nemlig Vidal Tecidos! Det er en stoffbutikk, ikke stoff til rusbruk, men tekstiler i all verdens mønstre og farger. Butikken dekker et helt kvartal. Ikke mye for turister, langt fra sentrum, kloss inntil Prazeres kirkegård. Helge fant en liten bar hvor han kunne slå hjel tiden med en øl eller to mens vi handlet. Ann hadde også en handleliste fra datter Grethe i Stavanger.

Men før stoffbutikken skulle vi opp til borgen, Castelo de S. Jorge. Den ligger på den høyeste åsen i Lisboa og er noe man må få med seg. Den har stått der både under romerne og maurerne, men ble tatt tilbake i 1147, den første portugisiske kongen fikset det etter beleiring, krig og annet spetakkel.

Vår plan var å ta 28-trikken opp gjennom Alfama, det var ingen god ide. Køen var lang som et vondt år, og det var bare kjeft å få hvis man forsøkte å snike i køen. Siden sist er det bygd en laaang rulletrapp som ville føre oss langt opp mot borgen, vi satset på den. Trappen var absolutt ikke bra for min høydeskrekk, jeg turde ikke å snu meg for å se nedover, skummelt. Vi kom oss opp i god behold, og gikk resten av veien, tok feil i et kryss så det ble litt lengere enn nødvendig. Det ble jo mange «tellerskritt» av det, men bena mine likte det ikke. «Tellerskrittene» blir registret av en skritteller-app på mobilen.  Man blir litt hektet på resultatet, Jeg har ikke gått 10.000 skritt på en dag siden juleshopping i Sevilla. Men fikset det også i Lisboa.

Og hva fant vi på praçaen ved inngangen? Wine with a view, nemlig!

 

 

 

 

 

 

 

Vinkø, om ikke på Akershus

Her kunne man velge mellom flere viner, ta med seg glasset, påfyll for 1€, og ta med seg glasset hjem. Veldig bra og dyrt. 11€  pr glass, tror jeg, og da må jeg sitere Helges udødelige uttalelse: «Dette er akkurat som på Akershus festning hvor man kan vandre rundt med  vinglasset i hånden».

… og Tone tester espumante

 

Utsikten fra borgen er jo fantastisk, det blir mange bilder selv om utsikten er den samme som tidligere. Før vi ruslet nedover bakkene igjen måtte vi hilse på innbyggerne, påfuglene.

 

 

 

 

Jeg hopper over hva og hvor  vi spiste middag den kvelden. Det må fortrenges og glemmes snarest.

Dag 3, meldt regn og vind, men vi hadde planer om å trosse det og gå opp til Chiadoen i Bairro Alto, eventuelt Portvinsinstituttet. Ikke fristende når det kom til stykket, vi tok en taxi til stasjonen for å ta toget hjem, selv om det var 3 timer før vårt tog gikk.

Og alle var enige om at det var en fin tur. Takk for laget! Er det merkelig og rart å si det? Tone og Helge synes det.

Og Lisboa er fremdeles en fin by!

 

En ulykke kommer sjelden alene

Mariannes innlegg.
Tross alt seirer våren og varmen og viljen,
tross alt seirer livet som grønnes og gror.
Og er du en slektning av blåveisfamilien
så har du en gjerning å gjøre på jord.
Ulykke og ulykke, fru Blom. Alt er relativt, sies det.
Fuglene synger, vårblomstene spretter frem i hagen og ute i naturen.

Os andorinhos er tilbake fra vinterferie i Afrika

Blåveis finnes ikke her, men dukker likevel opp på de merkeligste steder. Og da er jeg kommet til
ulykke nr. 1.
Ann skulle ut og teste en vei vi aldri har gått tidligere. Hun gikk og gikk – og gikk. Plutselig gikk solen også, avtalen var at hun skulle ringe for å bli hentet hvis veien ble for lang. Hun ringte, jeg kjørte for å hente henne. Dumme damen hadde ikke refleks, da jeg fant henne hadde hun stupt ned i en veigrøft for å unngå å bli påkjørt. Brillene hadde gitt henne saftige blåveis rundt begge øynene, brillene ble selvfølgelig knust.

Hun tok av fallet med hånden, det gikk jo som det måtte gå, ikke brudd, heldigvis. Ille nok, helt ubrukelig. Nå er det jo så heldig at jeg har både håndbandasje og fatle etter et uhell på glatt flisegulv for et par år siden. Begge deler kom til nytte.
Dette har ført til at jeg er hjemmehjelp for tiden, selv om det var venstre hånd som ble ubrukelig er det utrolig vanskelig å utføre selv de enkleste oppgaver. Jeg vil ikke legge ut bilde av blåveisen, men her presser pasienten appelsiner etter at hjemmehjelpen har forberedt ved å dele de i to. Hjemmehjelptjenesten innebärer også å ommöblere i stuen.Skrivebordet  her, og da må  spisebordet  dit,  og sofaen  må  bort.  Ja,  ja,  hun blir  vel frisk för neste  ommöblering!
Ulykke nr. 2 skal jeg ikke utbrodere, men jeg har klart å betale en måneds husleie 4 ganger i løpet av 4 dager,tur til banken i morgen, og jeg må snakke med husvertinnen. Det medfører besøk til hennes advokat fordi min portugisisk er for dårlig. Maria da Gracas (husvertinnen) engelsk er lik null.
Ulykke nr 3: Det er godt mulig at det bare er jeg som er klønete, men det må da være andre som også tømmer rødvinsglasset over PC-tastaturet? Ikke det, nei? Neivel, men det gjorde jeg i går. En annen PC, men jeg gjorde det samme for noen år siden. Reparatøren dengang sa at det var på tide jeg kjøpte en ny, han ville ikke se den gamle igjen. En vakker dag etter at jeg hadde flyttet til Portugal ble skjermen svart, og jeg gikk til en såkalt PC-ekspert i Almancil. Joda, de skulle fikse dette, ikke noe problem. Fornøyd med å skulle få liv i vraket igjen skulle jeg hente den etter et par dager. Jeg tror ikke ‘eksperten’ hadde prøvd å reparere, han hadde ganske enkelt slettet alt på harddisken, ferdig med det. Det enkleste er det beste, lettjente penger, tenkte han vel.
Etter apotek for smertestillende til Ann, bank for opprydding i faste oppdrag skal jeg ta turen til en lokal PC-doktor i morgen. Det er vel på tide med ny PC, sier han vel. og han har nok rett.
Ikke flere ulykker i dag, det regner og det er en velsignelse.Vinteren er jo tiden for regn, fylle opp vannreservoar, grunnvannet skal stige,  bøndene skal juble og naturen skal få sitt.Men denne vinteren har vært trist i så måte. Men nå skal det regne et par dager, alle monner drar.

Blomstene er i farta, og nå klør det i fingrene for å begynne og så. Kattene er våryre, men trives godt i godstolen foran vedovnen når kvelden faller på.

Alltid noe å glede seg over.

Ann-Maris innlegg.

«Om jeg ikke var glad da vinteren kom, så er jeg desto gladere nå når den er over»

chilien liker ikke vinteren, men den klarer seg.

Man skulle värt sin egen katt!

Og nå tror jeg at den er endelig over. Vi har hatt mye sur og kald vind, altfor lite regn, temperaturer styggelig lave, dog ikke minusgrader. En venn borti bakkene vestover mistet chiliplanter en kald natt, huff. Endel planter i hagen ser ut som de har värt gjennom den omvendte skjärsild, men ingen har dödd.  Det digre Johannesbrödtreet röyter og legger minifrukter og visne blader på terrassen, og holder dessuten et syndig leven i vinden. Jeg kan ligge lenge våken og höre helt tydelig at nå faller det over taket, men så langt, så vel.Vedovnen har også hatt nok og gjöre, og da har kattene og jeg holdt den med selskap om kvelden, jeg med rödvin. Kattene er fornöyd med å kveile seg rundt ovnen.

Men se, her sitter jeg i et land som i alle fall er grönt, snefritt og på alle vis på plusssiden,og jamrer meg likevel, det er barnslig. Fordi: En dag plinger det i e-postkassen, og Vibeke og Fleming fra Danmark melder at deres vinter er mye verre enn vår, og at de kommer hit, inntar sin pousada, medbringende familie og venner. Og de er alle skjönt enige om at det er fantastisk varmt og fint og går i shorts og sykler milevis og er helt komfortable med vinteren! Hmmm.

Jasminen er klar til blomstring.

Blomkarsen kan man stole på.

Blant medbragte venner hadde Vibeke også et gjeng hageglade mennesker som ville se hagen min, jamen sa jeg smör! Hagen er virkelig ingenting å se akkurat nå, men velkomne var de jo likevel. Fleming var ikke med, sammen med andre skulle han se på et skipsverft i Faro. Hagen kunne i alle fall by på nypresset appelsinjuice, og endel eksotiske vekster er det jo. Kaktuser og andre sukkulenter er flotte akkurat nå, jasminen slo ut sine förste blomster forleden, og selvsådde stemor og lövemunn blomstrer friskt. Og ettersom man blir litt hjemmeblind, så behöver man gjester nordfra, for å få riktig perspektiv.

I Olhao er det en campingplass som- lik så mange- er full av hel-og halvtidsboende, blant dem Solvor og Jan fra Tröndelag. Deres forhold til vinter er sterk avstandstaging, men som våre danske venner, de synes at denne vinteren er flott. Dem om det. Solvor går og sykler milevis, har med hund, tar flotte bilder og koser seg. Vi hadde lunsj på terrassen hos meg og flere timer var det fint, men så kom den ekle vinden, frem med hekleteppe til å pakke inn Alva, barnebarnet med skolefri men med medbragte lekser. Jeg tror at barn som får bruke to uker i et fremmed land kan få med seg mye nyttig som skolen ikke kan gi dem.

Ok, så sier vi at vinteren er over, og da skal jeg se på VM på ski, men bare i närheten av ovnen! Og med litt av Vibekes reisegave, Underberg. Våren kan komme.

 

 

Vi har også vær.

Ann-Maris innlegg

«De Espanha, nem bom ventos nem bom casamento»  oversatt » Fra Spania kommer dårlige vinder og dårlige ekteskap». Portugisisk ordtak.

Ikke all dårlig vind kommer vel fra Spania. Men hvor været enn kommer fra, så har det vært fryktelig mye av det det siste året. Stormflo, styrtregn, jordskred, skogbranner,  tørke, orkaner, iskulde med sne, sandstormer fra Sahara….i det hele tatt. Her jeg bor har ingen kuldegrad ålet seg innpå,men naboer bare få kilometer unna, har våknet til frosne chiliplanter og slukørete engletrompeter, ille.  Hos meg var det bare 2,7 plussgrader for etpar netter siden, fiberduken ligger klar.

I den andre enden av gradestokken – sist sommer bød på lange perioder med temperaturer godt over 40+, og man kan jo ikke akkurat si at det jevner seg ut heller. Stekhete somre og store eukalyptusskoger er en forferdelig kombinasjon, det inviterer til skogbranner, og kombinert med kraftig vind er det noe av det nifseste jeg kan tenke meg. Og ikke før er sesongen for skogbranner over, så fulgte styrtregn, og uten skog til å holde på jorden, ja, så blir det jordskred. Algarvejorden er tung og leirete, nærmest kvabb. Når den sklir ut er det likså farlig som sneskred. Og sne – joda Portugal har hatt og har rikelig med sne i vinter, heldigvis bare nordpå, men det er mye vinter igjen!

Og hvor vil jeg nå med alle disse meteorologiske betraktninger? Bare understreke at den som fremdeles ikke tror at klimaendringer er noe og mase om,må være så vennlig å trekke hodet opp av sanden og innse jo før jo heller at dette går skitt. Og gi opp tanken om at «det lille jeg kan gjøre monner ikke». Muligvis ikke, men det vet vi faktisk ingenting om. Kanhende at det enkeltmennesker gjør, samlet er omkring strået som brekker kamelens rygg. Ikke vet jeg. Jeg bare vet og ser at siden jeg flyttet hit som klimaflyktning bare for få år siden, har mangt og meget endret seg.

Algarve er jo forferdelig tørt, og sist  høst ble vannreservoarene ikke på langt nær fylt opp. November og desember skal liksom være veldig våte måneder,med ny giv for neste års vekst og grøde,men når hele desember bød på 8,5 mm regn,  og november 140 mm, ja da lover det ikke godt. Jeg,og mange med meg, samler jo vann så fort det drypper litt, men det monner jo bare i våre private hager. Ingen hjelp for helheten, jeg er redd for at det blir som Ole Paus har sagt,dog om noe helt annet: «Det er hårde tider,og ennå verre skal det bli»

Exit 2018

Mariannes innlegg.

Tjugendag eller tjuandedag jul den 13. januar er den siste dagen av jula i nokre nordiske tradisjonar. Dagen er markert med øks, eit vend drikkehorn, ei klokke eller ein sopelime på primstaven.

Dagen er også kjend som knutsdag eller tjuandedag-Knut, etter helgenen Knut, som i munnhell «jaga», «feia», «dansa» eller «ringa» jula ut. Hvis det snør på tjuendedagen, da er det fortsatt tjue snøværsdager før sommerdagen 14. april.

Så er julen over, ikke hos meg,  riktignok. Jeg venter til Knut kommer innom og feier julen ut. Jeg pynter ikke før et par dager før julaften, så jeg er jo ikke lei av julestasen. Skjønner godt at de som pynter juletreet i begynnelsen av november begynner og gå trett av glitter og stas. Hvis det snør tjuandedag blir jeg forbløffet. Det vil velte alle planer om såing og planting i min lille hage. Jeg tipper vi slipper snø i vinter også.

Ann og jeg har en tradisjon for å reise bort et par dager på såkalt juleshopping. I år ble det Sevilla. En fin tur til en trivelig by. Noen julegaver ble jo kjøpt inn selv om det er litt sent å sende julegaver til Norge og Sverige i begynnelsen av desember.

Til lille Malaika ble det flamencokjole, kastanjetter og vifte. Hun er en liten pyntedukke, det ble helt perfekt.

Vi brukte den siste formiddagen til å være turister. I Sevilla ligger verdens største trebygning. (Metropol Parasol). Den er bygget av finsk bjørk og er et fantastisk skue. Vi måtte jo opp til utsiktsplattformen, jeg var litt bekymret fordi gulvet gynget og beveget seg. Høydeskrekken slo inn, men det gikk jo bra.

Og ikke før er julen over så planlegger vi en tur til Lisboa. Tone og Helge fra Bærum kommer på en påsketur til Ann, men først skal de ha kjentmannsguider i Lisboa i to dager, før vi tar toget tilbake til Faro, og derfra hjem til São Brás. Det er vanskelig å vise frem Lisboa på to dager, med innlagte besøk på restauranter og barer. Vi må legge en god plan.

Tiden går så fort, nå har jeg bodd her i over fem år. Fem fine år uten snø og kulde. Ingen brodder, snømåking eller piggdekk. Det er alltid noe blomstrende å glede seg over, nå roser, løvemunn, lantana og brugmansia. Jeg har fremdeles chili, paprika og krydderurter utenfor kjøkkendøren – i det hele tatt bare fantastisk selv om det er vinter.

Så er det nytt år og nye muligheter i 2019. Det er jo mye elendighet i verden, media har jo en tendens til å fokusere på det som er trist og skummelt. Men det er jo noe positivt også. Antallet som lever i ekstrem fattigdom har gått ned, det er færre som dør av alminnelige sykdommer og flere barn får skolegang. Når det gjelder miljøet går det visstnok den veien høna sparker. Det lille hver enkelt av oss gjør teller ikke, men vi prøver jo likevel. På den andre side kan vi jo ikke sette oss ned for å deppe oss gjennom resten av livet.

En optimistisk hilsen til alle: Godt nytt år!