I landet Miramarmora…

Ann-Maris innlegg.

«I landet Miramarmora var Farao på ferie hos farmora og mormora…….» Andre Bjerkes strålende rimramser.

Den som tror at Norge har enerett på og kalle seg steinröysa, har kanskje oversett Portugal? Ole Paus synger om «..det bakkete land som er mitt», og det er jo riktig nok, men jamen finnes det stein andre steder også.Og i det bakkete land Portugal, som etterhvert er blitt mitt, er det stein nok til alle, nordmenn inkludert. Jeg vet at mange tenker på Algarve som bare strender og noen möllspiste rasfarlige klipper, men tenk gjerne en gang til.

Flittig turgåing i det algarvianske landskapet har tydelig vist meg at portugisiske bönder nok har slitt like hardt med stein som de norske. Steingjerder mellom små åkerlapper snakker tydelig om det. Noen ganger ligger gjerdene parallelt med hverandre med  bittelitt demarkasjonssone mellom naboeiendommer. Andre steder et steingjerde som brått og uventet syns i et skogbryne, en liten inngjerdet åkerlapp, nok til noen få rader bondebönner og litt poteter. Det var jo sånn at alle barna skulle arve, og siden det ikke var penger så ble det jord. En jordlapp til hvert barn – kjör den modellen i noen generasjoner og jordlappene blir så små at ingen kan leve av dem. Men inngjerdet ble de, for når det ikke var mer god jord igjen, ja, da fikk steinröysene også ryddes.Sånt blir det gjerder av.

Et lite utsnitt av marmorbruddet.

Portugal er også marmorlandet. Verdens neststörste marmoreksportör, bare slått av Italia. Det er et nedlagt marmorbrudd bare noen hundre meter fra mitt hus. Hvorfor det ble nedlagt, ikke vet jeg, men det ser ut som de som drev det döde fra det midt i lunsjpausen. Kaffekoppene står igjen på bordene i spisebrakkene. Og hundrevis av blokker med marmor ligger strödd omkring, som om jetten Glufs har slengt vilt rundt seg. Digre skiver av lekker marmor som får habegjäret til å boble, småbiter som også gjör det, marmorbruddet er uimotståelig. Jeg ringte det nummeret som står på et slitent skilt der, og joda, en dame sa at visst, jeg kunne ta det jeg kunne bäre med meg! Og sånn fikk jeg en planterabatt med marmorkant. Ikke ille. Og rundt marmorbruddet ligger naturligvis digre fjell ned slagg, men naturen er kjapp til å rydde opp etter menneskene. Forresten må jeg jo fortelle at da Marianne og jeg skulle studere Portugal litt närmere var vi blant annet i Estremoz, og jeg var imponert over at selv den mest falleferdige rallkattsjå minsann hadde dörterskler og vindusbrett av marmor.

Ikke marmor, Celestianos’s vannreservoar

Belegget i Mariannes vei!

Min gate har hatt brostein, men så kom asfalten…

Naturen slår tilbake.

Litt mer fornemt i Lisboa.

All den steinen som tross alt ikke er marmor – ja, altså, jeg har aldri kunnet motstå en vakker stein, store eller små. De store beundrer jeg på stedet der de ligger, de små sleper jeg hjem. Barnslig? Ja,og så da? Litt barnesinn får man unne seg. Og si meg den som aldri har böyd seg og plukket opp en vakker stein?De fleste har nok det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s