Ann-Maris innlegg.
Jeg har en Magnolia i hagen, har hatt den en god stund, uvitende om dens fornemme aner. Magnolia er jo fantastisk flott, samtidig er den en urtidsplante, og regnes for å väre enslags levende fossil. 
Sant nok, den planten jeg snakker om skryter ikke mye av slektskapet, er heller ganske blyg. Umbilicus rupestris, noe norsk navn har jeg ikke klart å finne, men noen i slekten heter navleurt, på mange språk heter den blant annet Venusnavle. Rupestris betyr «som vokser på klipper» og rett ut av veggene kommer den virkelig. Heldigvis utvendig!
Planten fulgte med av bare farten engang jeg plantet et lite «landskap»med småting fra en mur. Landskapet har endret seg med årstidene, värt knastört og sett dödt ut, for så å kvikne til når det begynner å regne. Alt i en hage behöver jo ikke å väre prangende og flott. Der finnes solister og der finnes statister. Denne er absolutt statist
Lenge var den irriterende navnlös. Men heisan; en dag ringte Marianne og hadde funnet navnet, godt kjempet. Senere forsket jeg videre og altså en trippelkvadruppelkusine til Magnolia. Snakk om forskjeller. Hun er nå döpt Umbia og står på terrassen og blomstrer, og er prövesmakt, sprö saftige halvsukkulente blader, kjempegod sammen med lök og tomater i salatbollen. Alle gamle murer her på godset er full av den, så salatsesongen er sikret.
