Meld fra hvor du går!

Ann-Maris innlegg.

«Alle vil tilbake til naturen – bare ikke til fots» Petra Kelly.

Kanskje ovenstående sitat er nesten, men bare nesten sant. Jeg vil gjerne ut i naturen, og gjerne til fots. (Men starter jo ofte med en transportetappe pr. bil).

Klar til avmarsj

Klar til avmarsj

En av høstens siste fine turer før jeg og de andre trekkfuglene drar til sydligere breddegrader gikk til områdene mellom Dimbo og Ekedalen her i Tidaholm.  Som regel går jeg alene, men denne gang var jeg invitert av Karin Albin i Velinga for å få se hennes barndoms grønne dal.

Med matpakke, soppkniv(og ditto bok), kamera og antiflått la vi i vei. Karin hadde sin datter Selma på armen, og bar henne stort sett hele tiden. Jeg vet at som barn ble jeg båret i ryggsekk på mangen en tur av pappa, men i løs vekt i armene virker slitsomt, vi var tross alt ute i seks timer.

Klart, vi hadde mange pauser, veien er jo målet, ihvertfall nesten. Først gjennom urskog til et utsiktspunkt der hele Tidaholmsbygden lå foran oss. Jeg tenker jo på området som pannekakeflatt, men egentlig er det litt buklete her og der. Utsikten var flott, kirketårn og åkre og gårder og en og annen liten byutsikt2014-09-12 14.38.44. At svenskene kaller en samling av 3-4 hus for by, er for meg noe av det merkeligste i det svenske språk, men dem om det.

Ettersommeren har oppvist mer sopp enn jeg noensinne har kunnet drømme om, skitt og kanel om hverandre. Men selv uspiselig sopp gir meg glede. Noen bare beundrer jeg på stedet, mens andre får bli med hjem og tørkes til dekorasjonsbruk. Kantareller og steinsopp er stekepanneklarert.

ikke mat, men pent.

ikke mat, men pent.

Heromkring finnes utrolig mange spor etter tidligere tiders torp, husmannsplasser som forlengst er borte, bare det som var gjort av stein er igjen, og naturen jobber på spreng med å gjøre også gamle jordkjellere usynlige. Mose og lav kler inn alt som står urørt, og forskjønner, gjemmer og tar tilbake.

snart skjult, naturen tar tilbake.

snart skjult, naturen tar tilbake.

Midt i Karins skog – en «kaffestuga» hennes foreldre plasserte ved et lite og idyllisk vann. Som en skogskoie – åpen for alle og med gjesteboken oppslått på bordet. Det var blikkstille da vi var der, og trær som speiler seg i vann – kan det bli mer idyll, eller?

vi naturromantikere vet noe som ikke alle andre vet!

vi naturromantikere vet noe som ikke alle andre vet!

Svenskene har nok ikke så mye turgåing for seg som nordmenn. Greitt for meg. Men denne idyllen ville jeg nok aldri dumpet over av en slump, så jeg er glad for at Karin ville vise meg sin «hemmelige skog». Og som det heter i barndommens stilbøker: «Alle var enige om at det hadde vært en fin dag».

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s