«Life turns grey when the leaves fall in autumn». Kieron Shepherd.
Det er et faktum. September er kommet. Og tiltross for rik blomstring i hagen, noenogtyve grader og gnistrende sol, så er det noe, og dette udefinerbare noe er ikke bra.
Joda, jeg vet, høsten er vårens mor, skogen er full av sopp (mye stensopp på mine kanter i år), røsslyngen tigger om å få bli med hjem og bli vakre kranser, eplene er klare for eventyr i kjøkkenet, bjørnebærene er større og søtere enn jeg noengang har sett dem, og vindruene er rekordtidlig modne. Alt vel.
bjørnebær i ville mengder i år
Og likevel – for meg er høst vemod og et ondt varsel om vinter. Inni mitt hode er vinteren «den lille død» og sneen er et likklede over verden. Dagene blir kortere, Putin rykker nærmere, og hva skal egentlig vinter være godt for? Grovt regnet er det bare pinnekjøtt, frøkataloger og et nyheklet slumreteppe å se frem mot.
Men så – midt i tristessen: Sao Bras er jo der! Man kan ta sin katt, litt karve til julesurkålen og etpar bøker under armen, og før man vet ordet av det står man på Faro flyplass. Speiding etter Marianne, sjarmøretappe hjem til vår bittelille stille gate, og vips: Det skal nok gå bra denne vinteren også.
Nok om det; nå går jeg ut og legger tulipanløk for det tilfelle at verden klarer en vinter til. og kanskje jeg tar inn noen vakre georginer også.
georginer i kveldsmodus
