Mariannes innlegg
Ann priset våren i forrige innlegg og jeg henger meg på. Mandeltrærne begynner å svinge seg, vakkert, vakkert! Vi har som tidligere nevnt en stor mandeltrehage som nabo, og nå ser vi forandringene fra dag til dag.
Det finnes en vakker legende om mandelblomstring i Algarve. Portugal og Spania var jo under maurisk okkupasjon i ca 150 år fra 711 e.kr. Den mauriske kongen Ibn-Almundin av Algarve (al-Gharb het det da) ble forelsket i en nordisk prinsesse ved navn Gilda.
Han brakte henne til Algarve som et bytte mot at den nordiske kongen fikk seile i al-Gharbs hav. Dronning Gilda som hun ble etter at de giftet seg var bare trist og deprimert og kunne ikke glede seg over noe. Kongen forsøkte alt, alle tilgjengelige leger i kongeriket undersøkte henne uten å finne noen sykdom. Til slutt var det en gluping som fant ut at hun ganske enkelt savnet det snødekkede landskapet fra hjemlandet. Kongen lot plante tusenvis av mandeltrær rundt slottet og da våren kom med blomstring ble landskapet dekket av hvite blomster. Da prinsesse Gilda våknet en morgen og så dette som minte henne om snøen hjemme, fikk hun tilbake gleden over livet. I hvert fall i januar og februar når mandeltreet blomstrer.
Litt tidlig for at kronbladene skal dekke bakken, men vakkert er det
Kanskje levde de lykkelige alle sine dager, det sier ikke historien noe om. Det jeg er helt sikker på er at jeg gleder meg når mandeltrærne blomstrer, og jeg er like lykkelig som Gilda – også fordi det ikke er snøen som faller over Algarve.
