Om havekjær og habegjær

Ann-Maris innlegg.

«A perennial is a plant that would have come back year after year if it had survived»  Ukjent tenker.

Det er så mange urimeligheter i verden. Forskjellen på i-land og u-land, forskjellen på fattig og rik, forskjellen på syk og frisk- mange store og viktige ting. Men jeg vil gjerne skrive om en urimelighet på mikronivå som er tung å svelge. Altså:

Hage og hageliv er viktig for meg, og her kommer urimelighetene i fleng. Jeg har mange planter som har masse år på roten, skatter som jeg ømt har puslet om, båret ut og inn alt etter værgudenes luner. Jeg har beskyttet dem mot vind og lus og snegler og sne, jeg har plukket vissent, gjødslet, pakket dem inn i fiberduk ved minste tegn til forkjølelse og gitt fotbad og massasje alt ettersom. Men; vil de seg? Nei, ofte ikke.

ingen hjemme her, nei.

ingen hjemme her, nei.

Noen legger  på seg en centimeter eller to av og til, noen ser ut til å vokse nedover i potten, og noen forsvinner umerkelig og etterlater seg en potte finfin kompostjord og en etikett som sladrer om en drøm som døde.                Andre, som engletrompet og avocado vokser i rasende fart opp til uhåndterlige beist som blir for brede for døråpningen eller for høye for taket, men nekter å blomstre før vinteren tar grep, og da er det litt sent.

Andre skatter er frøsådd. Omsorgsfullt innsamlet på turer rundt omkring, klassifisert, bløtet, stratifisert fra dormatorium til våken tilstand, kjærlig sådd i dyr såjord med ekstra alt og kuvøseovervåket nitid. Vel oppe ser den dyrebare spiren seg om, liker ikke det den ser, og krabber i den unnselige alder av en uke eller så ned i jorden igjen for så å lide visnedøden, tørkedøden eller druknedøden, avhengig av graden av overvåking.  

Alt dette gjør at det for plantegale nordmenn er fælt å se at arter som våre møysommelig oppalte citrus, avocado, engletrompet og japansk mispel her simpelthen popper opp i veikanter og på søppelfyllinger overalt, aloer, agaver og yucca i str. extra large er ugressaktig mange steder.

fri og vill

fri og vill

Det er urimelig. For den som trenger en større autoritet enn meg for å bli overbevist, kan anbefales Karel Capek: «Et år i min hage». Les, le og kjenn deg igjen.

Idag på en tur oppi bakken, plukket Marianne med seg en kaktusfrukt. Mot bedre vitende tok hun den med fingrene og puttet den i bagen og etter en stund la den seg til rette på hoftebenet og var et ganske innpåslitent bekjentskap, og med pigger nok til både hånd og hofte. Men, må man så må man, selv om man vet bedre!.

Synes du at jeg jamrer om bagateller? Javisst, men enn en gang: Gå til Karel Capek og tenk på saken! Se link.

han vet hva han skriver om.

han vet hva han skriver om.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s