om dovenskap

Ann-Maris innlegg.

«Et sunt legeme behøver ikke arbeide»  ukjent tenker.

De fleste av oss har blitt tutet ørene fulle av historier om at arbeidet er den eneste sanne glede i livet, at arbeidet adler mannen og at i ditt ansikts sved skal du ete ditt brød.  Fint, sikkert. Og da jeg skulle gå i pensjon strømmet det på med historier om nypensjonister hvis tilværelse ble et bunnløst hull av savn. Savn av arbeid! Herved avfeier jeg alle påstander om at den sanne lykke ligger i å forlate hjemmets lune vrå kl. 0600 i mørke og snekav, piske omkring i pengegaloppen hele dagen, for så å vende hjem som en skurefille, altfor sliten til å orke noe annet enn å sovne foran dumburken.

strengt regime hjemme

Det kan muligens være angstfylt for menn med konemor hjemme. Jeg mener, fra en sjef til en annen, eller fra fredfylt slummer på bakrommet og til hårdt regime med hjemlig styr,

Dette funderer jeg over hver gang jeg går til nærbutikken i Tidaholm, Hjo, eller Santa Barbara de Nexe.  Alle de nevnte steder, samt tversikkert overalt i verden sitter det nemlig gamle gubber (i alle aldre) på dertil oppsatte gubbebenker og henger, kikker på verden, kikker på klokken,

gubbere blir det ikke.

venter på noe. På hva? kan man spørre. Jeg tror jeg har svaret. De venter simpelthen på at oppkjørselen skal bli måket for snø (Tidaholm), bibliotekboken skal bli levert tilbake (Hjo) eller at middagen skal stå på bordet. (Santa Barbara). Kort sagt; de venter på at mor skal få gjort alt strevsomt sånn at det er trygt å gå hjem til sofaen.

Vi som er enslige og selv måker snø, leverer bibliotekbøker og koker vår suppe, vinner dermed mye tid som pensjonist, ettersom vi trygt kan være hjemme uten at noen sjefer med oss. Det er ikke rart at kvinner lever lenger enn menn, det er sikkert ikke bra for helsa å sitte ute på en benk og ikke våge å gå hjem.