En ulykke kommer sjelden alene

Mariannes innlegg.
Tross alt seirer våren og varmen og viljen,
tross alt seirer livet som grønnes og gror.
Og er du en slektning av blåveisfamilien
så har du en gjerning å gjøre på jord.
Ulykke og ulykke, fru Blom. Alt er relativt, sies det.
Fuglene synger, vårblomstene spretter frem i hagen og ute i naturen.

Os andorinhos er tilbake fra vinterferie i Afrika

Blåveis finnes ikke her, men dukker likevel opp på de merkeligste steder. Og da er jeg kommet til
ulykke nr. 1.
Ann skulle ut og teste en vei vi aldri har gått tidligere. Hun gikk og gikk – og gikk. Plutselig gikk solen også, avtalen var at hun skulle ringe for å bli hentet hvis veien ble for lang. Hun ringte, jeg kjørte for å hente henne. Dumme damen hadde ikke refleks, da jeg fant henne hadde hun stupt ned i en veigrøft for å unngå å bli påkjørt. Brillene hadde gitt henne saftige blåveis rundt begge øynene, brillene ble selvfølgelig knust.

Hun tok av fallet med hånden, det gikk jo som det måtte gå, ikke brudd, heldigvis. Ille nok, helt ubrukelig. Nå er det jo så heldig at jeg har både håndbandasje og fatle etter et uhell på glatt flisegulv for et par år siden. Begge deler kom til nytte.
Dette har ført til at jeg er hjemmehjelp for tiden, selv om det var venstre hånd som ble ubrukelig er det utrolig vanskelig å utføre selv de enkleste oppgaver. Jeg vil ikke legge ut bilde av blåveisen, men her presser pasienten appelsiner etter at hjemmehjelpen har forberedt ved å dele de i to. Hjemmehjelptjenesten innebärer også å ommöblere i stuen.Skrivebordet  her, og da må  spisebordet  dit,  og sofaen  må  bort.  Ja,  ja,  hun blir  vel frisk för neste  ommöblering!
Ulykke nr. 2 skal jeg ikke utbrodere, men jeg har klart å betale en måneds husleie 4 ganger i løpet av 4 dager,tur til banken i morgen, og jeg må snakke med husvertinnen. Det medfører besøk til hennes advokat fordi min portugisisk er for dårlig. Maria da Gracas (husvertinnen) engelsk er lik null.
Ulykke nr 3: Det er godt mulig at det bare er jeg som er klønete, men det må da være andre som også tømmer rødvinsglasset over PC-tastaturet? Ikke det, nei? Neivel, men det gjorde jeg i går. En annen PC, men jeg gjorde det samme for noen år siden. Reparatøren dengang sa at det var på tide jeg kjøpte en ny, han ville ikke se den gamle igjen. En vakker dag etter at jeg hadde flyttet til Portugal ble skjermen svart, og jeg gikk til en såkalt PC-ekspert i Almancil. Joda, de skulle fikse dette, ikke noe problem. Fornøyd med å skulle få liv i vraket igjen skulle jeg hente den etter et par dager. Jeg tror ikke ‘eksperten’ hadde prøvd å reparere, han hadde ganske enkelt slettet alt på harddisken, ferdig med det. Det enkleste er det beste, lettjente penger, tenkte han vel.
Etter apotek for smertestillende til Ann, bank for opprydding i faste oppdrag skal jeg ta turen til en lokal PC-doktor i morgen. Det er vel på tide med ny PC, sier han vel. og han har nok rett.
Ikke flere ulykker i dag, det regner og det er en velsignelse.Vinteren er jo tiden for regn, fylle opp vannreservoar, grunnvannet skal stige,  bøndene skal juble og naturen skal få sitt.Men denne vinteren har vært trist i så måte. Men nå skal det regne et par dager, alle monner drar.

Blomstene er i farta, og nå klør det i fingrene for å begynne og så. Kattene er våryre, men trives godt i godstolen foran vedovnen når kvelden faller på.

Alltid noe å glede seg over.

Ann-Maris innlegg.

«Om jeg ikke var glad da vinteren kom, så er jeg desto gladere nå når den er over»

chilien liker ikke vinteren, men den klarer seg.

Man skulle värt sin egen katt!

Og nå tror jeg at den er endelig over. Vi har hatt mye sur og kald vind, altfor lite regn, temperaturer styggelig lave, dog ikke minusgrader. En venn borti bakkene vestover mistet chiliplanter en kald natt, huff. Endel planter i hagen ser ut som de har värt gjennom den omvendte skjärsild, men ingen har dödd.  Det digre Johannesbrödtreet röyter og legger minifrukter og visne blader på terrassen, og holder dessuten et syndig leven i vinden. Jeg kan ligge lenge våken og höre helt tydelig at nå faller det over taket, men så langt, så vel.Vedovnen har også hatt nok og gjöre, og da har kattene og jeg holdt den med selskap om kvelden, jeg med rödvin. Kattene er fornöyd med å kveile seg rundt ovnen.

Men se, her sitter jeg i et land som i alle fall er grönt, snefritt og på alle vis på plusssiden,og jamrer meg likevel, det er barnslig. Fordi: En dag plinger det i e-postkassen, og Vibeke og Fleming fra Danmark melder at deres vinter er mye verre enn vår, og at de kommer hit, inntar sin pousada, medbringende familie og venner. Og de er alle skjönt enige om at det er fantastisk varmt og fint og går i shorts og sykler milevis og er helt komfortable med vinteren! Hmmm.

Jasminen er klar til blomstring.

Blomkarsen kan man stole på.

Blant medbragte venner hadde Vibeke også et gjeng hageglade mennesker som ville se hagen min, jamen sa jeg smör! Hagen er virkelig ingenting å se akkurat nå, men velkomne var de jo likevel. Fleming var ikke med, sammen med andre skulle han se på et skipsverft i Faro. Hagen kunne i alle fall by på nypresset appelsinjuice, og endel eksotiske vekster er det jo. Kaktuser og andre sukkulenter er flotte akkurat nå, jasminen slo ut sine förste blomster forleden, og selvsådde stemor og lövemunn blomstrer friskt. Og ettersom man blir litt hjemmeblind, så behöver man gjester nordfra, for å få riktig perspektiv.

I Olhao er det en campingplass som- lik så mange- er full av hel-og halvtidsboende, blant dem Solvor og Jan fra Tröndelag. Deres forhold til vinter er sterk avstandstaging, men som våre danske venner, de synes at denne vinteren er flott. Dem om det. Solvor går og sykler milevis, har med hund, tar flotte bilder og koser seg. Vi hadde lunsj på terrassen hos meg og flere timer var det fint, men så kom den ekle vinden, frem med hekleteppe til å pakke inn Alva, barnebarnet med skolefri men med medbragte lekser. Jeg tror at barn som får bruke to uker i et fremmed land kan få med seg mye nyttig som skolen ikke kan gi dem.

Ok, så sier vi at vinteren er over, og da skal jeg se på VM på ski, men bare i närheten av ovnen! Og med litt av Vibekes reisegave, Underberg. Våren kan komme.

 

 

Vi har også vær.

Ann-Maris innlegg

«De Espanha, nem bom ventos nem bom casamento»  oversatt » Fra Spania kommer dårlige vinder og dårlige ekteskap». Portugisisk ordtak.

Ikke all dårlig vind kommer vel fra Spania. Men hvor været enn kommer fra, så har det vært fryktelig mye av det det siste året. Stormflo, styrtregn, jordskred, skogbranner,  tørke, orkaner, iskulde med sne, sandstormer fra Sahara….i det hele tatt. Her jeg bor har ingen kuldegrad ålet seg innpå,men naboer bare få kilometer unna, har våknet til frosne chiliplanter og slukørete engletrompeter, ille.  Hos meg var det bare 2,7 plussgrader for etpar netter siden, fiberduken ligger klar.

I den andre enden av gradestokken – sist sommer bød på lange perioder med temperaturer godt over 40+, og man kan jo ikke akkurat si at det jevner seg ut heller. Stekhete somre og store eukalyptusskoger er en forferdelig kombinasjon, det inviterer til skogbranner, og kombinert med kraftig vind er det noe av det nifseste jeg kan tenke meg. Og ikke før er sesongen for skogbranner over, så fulgte styrtregn, og uten skog til å holde på jorden, ja, så blir det jordskred. Algarvejorden er tung og leirete, nærmest kvabb. Når den sklir ut er det likså farlig som sneskred. Og sne – joda Portugal har hatt og har rikelig med sne i vinter, heldigvis bare nordpå, men det er mye vinter igjen!

Og hvor vil jeg nå med alle disse meteorologiske betraktninger? Bare understreke at den som fremdeles ikke tror at klimaendringer er noe og mase om,må være så vennlig å trekke hodet opp av sanden og innse jo før jo heller at dette går skitt. Og gi opp tanken om at «det lille jeg kan gjøre monner ikke». Muligvis ikke, men det vet vi faktisk ingenting om. Kanhende at det enkeltmennesker gjør, samlet er omkring strået som brekker kamelens rygg. Ikke vet jeg. Jeg bare vet og ser at siden jeg flyttet hit som klimaflyktning bare for få år siden, har mangt og meget endret seg.

Algarve er jo forferdelig tørt, og sist  høst ble vannreservoarene ikke på langt nær fylt opp. November og desember skal liksom være veldig våte måneder,med ny giv for neste års vekst og grøde,men når hele desember bød på 8,5 mm regn,  og november 140 mm, ja da lover det ikke godt. Jeg,og mange med meg, samler jo vann så fort det drypper litt, men det monner jo bare i våre private hager. Ingen hjelp for helheten, jeg er redd for at det blir som Ole Paus har sagt,dog om noe helt annet: «Det er hårde tider,og ennå verre skal det bli»

Exit 2018

Mariannes innlegg.

Tjugendag eller tjuandedag jul den 13. januar er den siste dagen av jula i nokre nordiske tradisjonar. Dagen er markert med øks, eit vend drikkehorn, ei klokke eller ein sopelime på primstaven.

Dagen er også kjend som knutsdag eller tjuandedag-Knut, etter helgenen Knut, som i munnhell «jaga», «feia», «dansa» eller «ringa» jula ut. Hvis det snør på tjuendedagen, da er det fortsatt tjue snøværsdager før sommerdagen 14. april.

Så er julen over, ikke hos meg,  riktignok. Jeg venter til Knut kommer innom og feier julen ut. Jeg pynter ikke før et par dager før julaften, så jeg er jo ikke lei av julestasen. Skjønner godt at de som pynter juletreet i begynnelsen av november begynner og gå trett av glitter og stas. Hvis det snør tjuandedag blir jeg forbløffet. Det vil velte alle planer om såing og planting i min lille hage. Jeg tipper vi slipper snø i vinter også.

Ann og jeg har en tradisjon for å reise bort et par dager på såkalt juleshopping. I år ble det Sevilla. En fin tur til en trivelig by. Noen julegaver ble jo kjøpt inn selv om det er litt sent å sende julegaver til Norge og Sverige i begynnelsen av desember.

Til lille Malaika ble det flamencokjole, kastanjetter og vifte. Hun er en liten pyntedukke, det ble helt perfekt.

Vi brukte den siste formiddagen til å være turister. I Sevilla ligger verdens største trebygning. (Metropol Parasol). Den er bygget av finsk bjørk og er et fantastisk skue. Vi måtte jo opp til utsiktsplattformen, jeg var litt bekymret fordi gulvet gynget og beveget seg. Høydeskrekken slo inn, men det gikk jo bra.

Og ikke før er julen over så planlegger vi en tur til Lisboa. Tone og Helge fra Bærum kommer på en påsketur til Ann, men først skal de ha kjentmannsguider i Lisboa i to dager, før vi tar toget tilbake til Faro, og derfra hjem til São Brás. Det er vanskelig å vise frem Lisboa på to dager, med innlagte besøk på restauranter og barer. Vi må legge en god plan.

Tiden går så fort, nå har jeg bodd her i over fem år. Fem fine år uten snø og kulde. Ingen brodder, snømåking eller piggdekk. Det er alltid noe blomstrende å glede seg over, nå roser, løvemunn, lantana og brugmansia. Jeg har fremdeles chili, paprika og krydderurter utenfor kjøkkendøren – i det hele tatt bare fantastisk selv om det er vinter.

Så er det nytt år og nye muligheter i 2019. Det er jo mye elendighet i verden, media har jo en tendens til å fokusere på det som er trist og skummelt. Men det er jo noe positivt også. Antallet som lever i ekstrem fattigdom har gått ned, det er færre som dør av alminnelige sykdommer og flere barn får skolegang. Når det gjelder miljøet går det visstnok den veien høna sparker. Det lille hver enkelt av oss gjør teller ikke, men vi prøver jo likevel. På den andre side kan vi jo ikke sette oss ned for å deppe oss gjennom resten av livet.

En optimistisk hilsen til alle: Godt nytt år!

Stressfri jul.

Ann-Maris innlegg.

«For nå er det lemmer og liv om å gjöre…»  Fra en stressevise av Vidar Sandbeck.

For de av oss (vi er mange) som ikke er spesielt religiöse, er jo julen mer likt det gamle midtvinterblotet, grisen ble slaktet og alle unntatt grisen så lysere på mange ting. Det drar seg mot vintersolverv, og jo för jo heller for min del. Klokkejusteringen gjör at mens jeg er superopptatt med for eksempel ugressluking i kjökkenhagen, så skrur noen av solen, og mörket detter inn fortere enn jeg får bena med meg inn til lyset. Jeg har ingenting mot mörket, jeg kan sitte på terrassen i mange mörke kveldstimer og tenke på ingenting, iaktta stjerner, månen og fly på vei til eller fra Faro. Har jeg da en katt på fanget og et glass vin på bordet, så kan det godt väre mörkt for min del. Men så var det denne julen da.

Pakker skal sendes til lengre nord i verden, og det er ingen spök. Ting blir sporlöst borte eller er i filler når de kommer frem, til tross for at jeg har gått på mammas private og höyt rangerte pakkeakademi, ingen bedre. (En gang pakket hun en gave så finurlig at mottageren hengte den uåpnet på veggen til pynt, ante ikke at selve julepresangen var skjult til langt ut i mars, da den glade giver kom på besök og lurte litt).

Når pakkene til nordover er i postens vold,ja, da er det meste av julestresset unnagjort, faktisk. Udyrene spiste opp det meste av kålroten som hörer til pinnekjöttet, 2 bittesmå var alt jeg fikk, så supplement trengs. Akevitten er trygt i hus etter sommerbesök i Sverige, pinnekjöttet har datter Grethe fikset, alt i orden.

Den visstnok obligatoriske skituren i romjulen for å skake ned ribbefett og fruktkake og andre kaloribomber,ja den slipper jeg forhåpentligvis i år også. Jeg tenker at Marianne og jeg går en tur og gleder oss over at Algarve igjen er strålende grönt etter sommerens törke. Og om en stund blomstrer mandelträrne igjen.

Men Facebookvenner drysser inn urovekkende meldinger, gladmeldinger om for eksempel at julekjökkengardiner er kommet opp. Da tenker jeg at det blir ikke nödvendig for meg – jeg har ikke vindu på kjökkenet. Så skal man ut i verden og skaffe seg et juletre, mye stress. Treet skal bakses hjem  fra skogen og sneen er meterhöy og skogen har ikke sånn fin pakkesak som hagesentre og torghandlere har. Og treet på torvet er höstet for mange måneder siden sånn at det er tört og nålefattig allerede för kattene skal klatre i det.

Mitt juletre er fiks ferdig uten å väre et plasttre födt i China. Jeg har bygget det selv, endimensjonalt, henger på veggen, smidig og et stressmoment mindre.

Og så er det den juleövelsen som heter «besöke familien i julen». Mor og far og alle ungene og hund og katt og pakkehauger og for liten bil, eller tog som blir stående på en fjellovergang og alle blir grinete og ungene vil hjem. Her jeg bor skal jeg jo også treffe familien til jul, men det er bare 800 meter oppover bakken, og om kattene vil väre med så kan de gå selv.

Dette höres ut som en antijulkampanje, men nei. Jeg elsker å pynte til jul, lage den gode tradisjonsmaten, levende lys, kongerökelse og Sölvguttene i radioen. Men jeg blir litt smådårlig når julehysteri snart er en helårsövelse. Julen innfinner seg i mitt hjem lille julaften, og er over trettendag jul. Og så er det vår I romjulen skal jeg luselese frökataloger, spise appelsiner fra egen hage, omgås med söster og venner, og telefonen er jo også oppfunnet. Det blir jul uten stress i år også, GOD JUL!