Fra mygg til skorpioner – og alle de andre styggingene.

Ann-Maris innlegg.

Var det nå egentlig nödvendig for Noa å ta med to kålsommerfugler»? Min egen fundering.

Han syntes vel det var rett og riktig. Ham om det. Jeg bor sånn til at jeg mistenker at alle insekter som finnes i Europa finnes her hos meg, og jeg er ikke glad for det. Jajaja, jeg vet hvem som er bestövere og må väre tilstede, og jeg vet hvem som er rovinsekter som tar ekle fluer. Og sånn bortetter. Men jeg behöver ikke like dem av den grunn.Dessuten er insekter programmert til å ta de som er mindre enn dem selv. Jeg er betydelig större enn en veps, men  de attakkerer meg likevel, og siden jeg er allergisk, så er det ikke morsomt.

Objektivt sett er det mange som er verre, og dessuten tar jeg med noen som ikke engang er insekter. Jeg bare sorterer småkryp i 3 grupper, «insektologer» får tilgi meg! Sånn ser min insektverden ut:

  1. Ubehagelige, farlige, kjempefarlige.  Jeg synes veps er ille, fordi jeg ofte blir stukket, sånn er det. Her er veldig mange forskjellige vepsearter, en art er fredelig og vi kaller den bare vannveps. De får sogar egen vannskål, ferdig med den. Så er det noen digre beist som skremmer vettet av meg når de kommer susende inn på terrassen om kvelden. Jeg tror det er den som i Norge heter geithams og i Sverige bålgeting.  Vespa crabro.Stikk skal väre veldig smertefulle. Andre steder i Portugal skal det ha dukket opp en enda större slektning, Vespa mandarina, enda giftigere. Og så en versting; Thaumapotoea pityocampa-pinjeprosjesjonspinner.

    «lang lang rekke, ingen utav rekka går»…

    Sommerfugl-stadiet er ikke noe å mase om, men larvene er helt dekket med neslehår som setter seg fast i alt og alle, og når de kommer ut av sitt lille lune hjem, henger de fast i hverandre på sin vandring ut i verden, og utgjör en alvorlig fare for mennesker, og for hunder, som jo er litt dumme og skal sniffe på alt. Neslehårene kan väre dödelig.  Neste på min skumle liste er Scolopendra cingulata Skolopender.

    Skolopender, funnet på terrassen, usj!

    Riktignok spiser den fluer, men også edderkopper, som er fredet hos meg, altså fy. Den har giftig, men ikke dödelig bitt.  Denne elendighets-listen kan jo passende rundes av med en Buthus occitanus. Gul skorpion.

    lånt bilde, har ikke mött den, heldigvis.

    Giftig, men ikke dödelig, evt. om man dör av sjokket ved å möte den. Jeg har ikke mött den, men hansker anbefales om man graver i lövhauger og andre gjemmesteder.

  2.  Min yndlingshategruppe. De krapyl som gjör sitt ytterste for å ödelegge hagen min. De er mange. Snegler, liljebiller, kålsommerfugler, oldenborrer, gresshopper, bladlus, maur—i det hele tatt. Akkurat nå er Melolontha – oldenborre verstingen.

    Disse har spist seg fete på planterötter,

    Det er en bille, og larvene deres lever av planterötter. Og rett som jeg legger merke til at en plante ser litt sluköret ut,ja så tar jeg den ut av krukken den bor i, og joda, det meste av röttene er spist opp, og det kryr av ekle gulgråhvite fete larver, så ekle at ikke engang en oldenborremamma kan like dem (tror jeg) Om våren er naturligvis Pieris brassicae, kålsommerfuglen ille, med sine digre eggkladasker under blomkarse-og kålblader, klare til å fryktelig fort bli glupske larver som kan renspise alle korsblomstrende ting i hagen på no time.

    ca. 200 kålormer på gang, huff,

    Jeg sitter stille og ser på til utysket har funnet et passende blad. Når hun er ferdig å legge egg og flyr avgårde, går jeg og lager eggeröre. Så har vi  Lilioceris lilii, liljebiller, de små lakkröde beistene som kan spise liljene i et forrykende tempo,og legge mengder av egg, Renspiste liljer er et sörgelig syn.  Så har vi Gastropoda, snegler. Her er nesten bare snegler med hus, greitt å plukke vekk, heldigvis er ikke Iberiasneglen her, for tört tenker jeg. Og sist av marodörene på verstingliste er Acridoidea, gresshopper.

    udyret hadde tenkt seg avocadoblader til frokost

    Her er veldig mange arter, og alle er glupske. Fra bittesmå gulbrune tusseladder til digre beist på opptil 8-9 cm lange, og hver cm kropp skal ha mat, og udyrene er skråsikre på at dyrket grönt er det beste, jeg har ikke svermer av bibelske proporsjoner, menjeg har så det rekker. Når bare skjelettet er igjen av et blad på en vakker plante, ja da heier jeg på kattene som elsker gresshoppejakt.


  3. Mye bedre enn sitt rykte.

    Men så er det jo noen jeg gjerne beskytter, for eksempel Araneida, edderkopper. Jeg vet jo at mange får ståpels bare av å se et bilde av en edderkopp, men de er og blir nyttige. Jeg vil heller ha edderkopper enn fluer! Sånn er det.  Og noen flotte medlemmer av familien Mantodea – knelere. Et rovinsekt som jeg virkelig beskytter,ingen skal röre mine knelere!

Flink kompis, spiser fluer,lus og andre gufninger.

Kanskje albinokneler, kanskje bare kneler!

received_492710431220427

Skulle blitt knelere, men dessverre ödela jeg det.

Men dessverre så er etpar av kattene dypt uenige med meg i det spörsmålet, så noen av dem dör på terrassen,(ikke kattene,knelerne),men man kan si at de faller på ärens mark! Dessuten har jeg for noen år siden i ren uvitenhet tatt kverken på en kokong med knelerbarn, jeg skammer meg.

Dette ble en forskrekkelig oppramsing av uhumskheter, og ennå har jeg ikke nevnt alminneligheter som mygg og knott og maur og og og, ingen beskrivelse nödvendig. Men jeg har den store insektboken på 546 sider (det er derfor jeg fikser de latinske navnene) Plantelatin er helt ok, men insekter…noe tungebrekkende.

IMG_20180930_194304

Hun blander seg inn i redigeringen.

Det kryr av dem, riktig elegante er de.

Ikke like elegant, men god som gull.

Det er ikke bare Finnmark som har mygg!

Nå skal jeg ikke nevne insekter mer för til våren, lover. Jo forresten: Alle dere som faller i staver over vakre sommerfugler, tenk på at de sniker rundt i hagen din og legger egg som blir til larver……..bare nevner det. Men runder av med litt ymse fra mitt liv med insekter. P.S. Mens jeg skriver dette,kom det en PR-kåt kneler og slo seg ned på tastaturet, den må få väre med!

 

 

Markens grøde, og litt annet

Mariannes innlegg

«I Marken har hver Aarstid sine Undere, men altid og uforanderlig den tunge, umaatelige Lyd fra Himmel og Jord, Omringelsen til alle Kanter, Skogmørket, Trærnes Venlighet. Alt er tungt og bløtt, ingen Tanke er umulig der.» Fra Markens grøde, Knut Hamsun

Felix, Kari og Merethe utenfor partikontoret

Hugo, Yaroslav, undertegnende og Lisa

Helge, Tone og Ann

Det har vært en travel sommer for en lat pensjonist. Vel, travel er vel en overdrivelse, men litt hektisk da Ann skulle dra på en liten ferie i Sverige og jeg skulle få Felix, Kari og Merete på besøk. Når man skal mate katter og vanne planter hjemme og borte to ganger pr dag blir det hektisk for en latsabb. Men jeg klager ikke, prøver bare å finne på en god unnskyldning for at bloggen ikke er oppdatert på leeeenge. Ann har også hatt besøk av barnebarn, og nå nettopp Tone og Helge. Alle besøkende skal se det beste av Algarve, det blir noen turer hist og pist. Men som vi pleier å si: Det er et vakkert land! Og alle burde oppleve litt av det.

Nå er jo sommeren over selv om det stadig er 25-35 grader. Høsten er her i den forstand at «Markens grøde» gjør at det fremdeles er travle dager.

Drueklaser tynger ned vinrankene, fikentrærne er smekkfulle av frukt og Anns gresskar og meloner vokser og vokser. Alt dette skal jo tas vare på, og det krever sin kvinne fullt ut. Tomatplantene var fantastisk produktive i år, men heldigvis er alt i enten fryseboksen eller tørket, og de koser seg i olivenolje i glassene sine. Paprika- og chiliplantene er produktive. Hva som er merkelig er at det nesten ikke er oliven i år. I fjor var «mitt» oliventre smekkfullt, og det ble lagt ned oliven i olje og saltlake, men i år? Nada! Mandler er det heller ikke mye av, det gjør ikke noe særlig. Jeg har masse mandler fra i fjor, de lar seg ikke knekke. Den ene nøtteknekkeren etter den andre avgår ved døden. Hammer er eneste mulighet.

Men tørkern går, druene blir til rosiner, og fiken tørkes, Anns gode ide om å tørke fiken var å mose og tørke i stekeovnen. Det funker, og rosiner og tørket fiken er uvurderlig til vinterens frokostblanding sammen med havregryn, kefir eller yougurt.

Ellers? Jo, mine to katter som jeg hadde med meg fra Norge/Sverige har forlatt meg, den ene av sykdom, den andre av alderdom. Jeg har to nye, Cherry som ble dumpet i min patio av moren sin, hva skulle jeg gjøre annet enn å ta henne inn i varmen? Den andre, Scilla har jeg adoptert gjennom en organiasjon som redder gatekatter.  Hun har nok hatt en tøff barndom og er veldig nervøs, men blir mer tillitsfull for hver dag.

Godjenta Cherry

…og vakre blåøyde Scilla

Og det er tørt i skog og mark, man er bekymret for skogbrann. Det har vært en stor og langvarig brann her i distriktet, det brant i Monchique en uke. Ufattelig mye som har gått tapt, men heldigvis ingen menneskeliv. Det er branner et eller annet sted hver dag, men beredskapen er høy og brannene blir slukket ganske raskt. Viktige papirer har jeg samlet i en mappe, to kattebur står fremme for rask avgang fra hjemmet. Vi ønsker oss regn!!!. Masse regn!!! Vannregningene er skyhøye, men jeg kan jo ikke la plantene dø tørkedøden.

Men i det store og hele er det et godt liv å bo i landet Syden.

Millom bakkar og berg…

Ann-Maris innlegg

«Leave no stone unturned»  Euripides.

Den som tror at steinröysa Norge er det ultimate i steinsjangeren, må vennligst tro om igjen. Algarve er ufattelig fullt av stein, og jeg har min rikelige andel i kjökkenhagen min. Först er den innrammet av steinmurer, type höy. Dernest er det rengnaget berg overalt. Og til å runde av er det en usalig blanding av stein i lös vekt, blandet med knust terrakotta, jernskrammel, glassbiter, alle mulige varianter av skrot. Jeg arbeider iherdig med å få det bra, og synes jeg har gjort store fremskritt. Men det er langt til mål. målet om å kunne sitte i skyggen og höre at det vokser.

Min egen steinröys, og jeg er veldig glad i innrammingen.

Brenneslevann i fokus.

 

 Alle gartnere er selvplagere på noe vis, jeg bärer böttevis med stein til deponi hist og pist, for deretter å gi dem et tynt lag jord og toppe med blomkarse. Blomkarse er hagegudens optimale lösning for kjapt dekke av ting og tang.

Men mellom stein og skrot er det veldig god jord. Tung og leirholdig, näringsrik etter mange år med geiter gående som gjödselmaskiner. Det er tungt å arbeide med jorden, når den er törr (mesteparten av tiden) er den som betong, og når den er våt er den leirvelling som sitter fast i spade, hakke, krafse, sko.  Men skam få den som gir seg. Jeg har fått skrapet ren noen fine rundede småfjell, og sågar et liksom flatt område. Og det skal bli PLEN! 5 kvadratmeter. Punkt.

Nypriklet plen, eller glissen ferdigplen!!

 

Flekken kan ikke brukes til annet enn 2 stoler og 2 pils. Jeg har funnet et gress som bare blir 15 cm höyt, og tåler ekstrem törke. Passer fint. ingen klipping og ingen vanning. Prövesådde i en underskål, og satte det ut som små dotter, og så masse frö. Hört om prikling av plen för? Nei det tenkte jeg nok. Jeg titter etter spirer hver dag, men så er det det at maurene synes at de små stakkars fröene er en delikatesse. De sleper det hjem, jeg strör kanel, sukker, bakepulver….stillingskrig. Innimellom setter jeg på vann, maurene flykter og dukker opp et annet sted. Sukk.

De gråhvite prikkene  i nedre del er maurstjålne gressfrö.

Men der jeg har jord – der gror det heftig. Og etterhvert som jeg rydder får jeg plass til prydplanter innimellom. Dessuten er det mye som sår seg selv og bare popper opp på feil sted, jeg lar dem väre, ringblomster,valmuer og blomkarse. Gi meg etpar år til med iherdig steinflytting, så kan de fisefine som kaller sine blandede grönnsakhager for potager, bare slenge seg i veggen. Tror jeg. Mens jeg arbeider overvåker katten Siam det hele fra et gammelt dueslag. Hun sier at ögler ikke er å forakte som kosttilskudd. Henne om det.

Öglene (alle heter Oscar) er nyttedyr, og jeg beskytter dem så godt jeg kan

orca_share_media1526222736941

Og Siam den sniken er en mester i å fange ögler, fy henne.

 

Man kan få panikk av mindre!

Mariannes innlegg

In the spring, at the end of the day, you should smell like dirt. ~Margaret Atwood

Jord! Kan en hageentusiast glemme å kjøpe jord?! Man sår frø som skal bli vakre blomster, man prikler og potter. Og det er en fast og god vane å kjøre innom hagesenteret for å kjøpe jord. Det er like elementært som å kjøpe kattemat og vin.

Jeg brukte mine siste jordkorn i går til å potte om en fin malurt som hadde vokst ut av fjorårskrukken. Jeg tror Ann prioriterte tomater. Vi var enige om at når vi skulle til byen idag for å gjøre viktige ting skulle vi selvfølgelig innom O Lirio (hagesenteret) for å bunkre jordsekker.

Ja, ja! Vel ferdig med offentlige kontorer skjenket Ann opp hvitvin til oss på terrassen. Godt fornøyde, ikke flere plikter idag. Så seg det inn over meg: JORD, JORD, vi glemte å kjøpe jord! Det burde ikke være mulig.

Demens, Alzheimer, hjernesvikt?

Tankene raser, men mest om hva jeg hadde planer om å gjøre med den jorden. Ny tur til byen imorgen.

På den annen side, tomatene er godt igang, blomkarsen blomstrer og hvite liljer blomstret 17. mai. Det er min første vår i denne hagen så det er spennende å se hva som dukker opp.

 

Rosene er praktfulle nå, og ennå er det noen aloeblomster igjen. Valmuer dukker opp på parkeringsplassen min og Lantanaen er i full fart og i det hele tatt er hagen og naturen frodig og flott nå.

 

Vär nok til alle

Ann-Maris innlegg

«One thing about cold weather; it brings out the statistician in everybody» Paul Theroux.

Og det er så sant som det er sagt. Jeg har en värdagbok, 10-års. Siden jeg flyttet til Algarve, har jeg hver bidige dag, som morgenrutine, fört inn i boken nedbör, max-og min-temperatur, dessuten spesielle greier som lyn, torden, sandstormer fra Sahara og vind når den blir sånn at digre trär går over ende.  Denne vinteren har det blitt mange ekstraopplysninger.

For når resten av verden har ekstremvär av alle mulige slag, og media koker over av rapporter om alskens elendighet, så har vi også hatt törke, flom, orkanbyger, sogar sne i «dalstroka innafor», Ekstra alt, uten å ha bedt om det.

 

Nå er det omsider vår/sommer her, men sent. Naturen er sent ute, langt etter skjema. Men vi har omsider alt som hörer til; blomstrende trär, busker og gröftekanter, kjökkenhagen

full av grönnsaker, det er fuglesang og bilvask, utepils og alt det der. Men det har, med algarvianske mål, värt en barsk vinter. Og vel nok behöver vi alle regndråper vi kan få, men de kommer i sånne megaporsjoner!

På pluss-siden må jeg jo ta med at det er en herlig mangel på kålsommerfugler, det gleder et gartnerhjerte!