Nyttårsløfter

Mariannes innlegg.

Måtte alle dine problemer vare like lenge som dine nyttårsforsetter.
Joey Adams
Jeg har aldri vært særlig ivrig når det gjelder nyttårsløfter,men nå har jeg et par løfter som kanskje lar seg gjennomføre.
Jeg SKAL lære meg portugisisk!
– Jeg SKAL  bli flinkere og gå turer, lange turer!
 
Jeg kom akkurat på et viktig løfte: Sørg for at minst mulig blir sendt til meg via posten fra Norge. DNB sendte meg nytt bankkort i oktober, det har ikke landet i min postkasse. Nå har jeg sperret kortet, og banken sender et nytt til søster Eva i Norge. Hun er flinkere å kamuflere at det er et kort i konvolutten. Ingen har tullet  med  kontoen, men man vet aldri.
Det å lære portugisisk er viktig, man klarer seg fint med engelsk i hverdagen, i tillegg enkeltgloser på portugisisk. Men dels synes jeg nok at man har en plikt til å lære språket, dels har jeg fått en husvert som bare snakker portugisisk. Da er det jo jeg som må lære, tenker jeg. Dona Maria og Joauqim er hyggelige mennesker, men jeg må klare å gjøre meg forstått. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har gått på kurs i Norge, men nå har jeg kjøpt et onlinekurs som skal være ‘just fantastic‘ ifølge engelske brukere. Vi får se.
 
Gå tur! Det er skammelig å innrømme at det har blitt lite av det det siste halvåret. Jeg kan jo skylde på flytting og alt det medfører, men det er jo ikke helt sant. En god porsjon latskap er nok også en årsak, sommeren var for varm og vinteren er for kald, dagslyset forsvinner tidlig på ettermiddagen. Det er helt sant, for såvidt, men ingen god nok unnskyldning. Vinteren har vært iskald til nå, og det er ikke slutt ennå.
På den annen side priser jeg meg lykkelig for at jeg bor i et land som er grønt hele året. Jeg får frysninger når jeg ser bilder fra Norge, snøkaos og vinterstormer. Jeg ser jo også bilder og meldinger fra FB-venner som er helt i ekstase for at de har snø og skiføre. Uforståelig, men all respekt for at man er forskjellig.
Ellers er alt fredelig i min caminho. Nabo Georgina er riktignok litt for ivrig med hagesaks og sag. Jeg har stoppet henne flere ganger når hun går løs på plantene på ‘min’ eiendom. Jeg kan jo ikke overvåke henne hele tiden, så hun har meiet ned noen Hawaiiroser og en Plumbago. Jeg reddet en flott Bignonia. Jeg har lært meg noen nyttige setninger på portugisisk, spesielt beregnet på Georgina. Hun er blitt litt mer  tilbakeholden med saksen, men jeg følger med når jeg er hjemme. Hun er veldig ivrig når det gjelder å feie gaten og min parkeringsplass, et evighetsarbeid fordi det er sand og grus for det meste. Hun plukker opp små stener i gaten og nedblåste blader fra trærne og fyller bøtten som hun alltid bærer med seg i påkommende tilfelle.
Og lille Cherry vokter huset fra sin plass på portstolpen eller fra takterrassen. Betryggende.
PS. Den av Ann omtalte julegaven fra Eva i Norge har ankommet og Ann har vært og hentet den. Ble sendt fra Norge 22. november.

Få ting blir som man har tenkt…

Ann-Maris innlegg

«Pris ikke dagen för Alfandega har stengt».

Jeg er neimen ingen julestresser. Så sant pinnekjöttet er i hus, ved likeså, og årets endimensjonale juletre bygget – ja da kan vanligvis roen senke seg, og Sölvguttene kan fylle stua med vakker sang, pinnekjött og kongerökelse sper på med julelukt. Men denne julen ville det seg ikke. Jo, alt over nevnt i skjönneste orden, men: Når tollen griper inn i julepostens gang, da skjärer det seg og alt går galt.

Kjäre statsminister Erna, kan du fikse Norge inn i EU sånn at julegavene til klimaflyktende nordmenn ikke blir konfiskert?

Min norskepakke kom til Lisboa 5. desember, og stoppet der,og så kom brev fra posten om at varedeklarasjonen var ufullstendig. Argument om at mottager ikke skal vite på forhånd hva som gjemmer seg bak nissepapir og silkebånd ble avvist. Mye e-post frem og tilbake,de fleste på ubegripelig byråkratportugisisk. Tlf. til giveren, avklart innhold, varedeklarasjon. Ikke godkjent.

IMG_20171231_145946

Abrakadabra som sier at de tar godt vare på saken.

Så begynte jeg telefonterror. Det meste endte opp i null etter all tasting 1 for ditten og 2 for datten. Men i et lyst öyeblikk fikk jeg  fatt på en hyggelig, men urokkelig mann på klageavdelingen. Han sa at ved personlig fremmöte på tollkontor i Lisboa, 30 mil bort, så var det håp.

OK, sånn fikk det bli. En svenskepakke ble fast «bare» fordi postfolket måtte streike litt, 3 dager för jul.

Men så kunne Lisboatur kobles sammen med at et barnebarn skulle mellomlande i Lisboa, og med litt koordinering kunne det kanskje bli vinn-vinn? Jakt på bussbillett. Bussselskapets nettsider lå nede, selvfölgelig. Det er ifölge loven om tingenes iboende faenskap som det skal väre. Vel, en tur til en billettagent i Almancil, vi skulle jo likevel ut på kålrotjakt.

IMG_20171221_110809

Magdalena fikset billett etter livsfarlig gatekryssing

IMG_20171228_091045

I henhold til forannevnte lov kan jeg dessverre ikke få kjöpt billett p.g.a. PC-crash. Det er nesten ikke til å tro, men hyggelige Magdalena kan ikke annet enn å slå ut med armene og väre lei seg. Jeg kan forsikre at Marianne og jeg ble også en smule oppgitt, så vi skar rett over gaten og tok en öl mens vi vurderte neste mulighet. Og mens vi satt der litt molefunkne, ja, så kom Magdalena jumpende over gaten og med verdens bredeste smil, ny PC i hus, og billett sikret. Hun var like glad som vi var, virkelig.

Så ble det busstur midt på natten, men pyttsan. På tollkontoret 10 minutter etter åpningstid OG KÖNR. 58, hjertet sank til anklene. Hjelp! Rommet var fylt med 57 andre utlendinger på den store pakkejakten. Jeg snakket med flere av dem, samme problem. Min tur, slusing til ny kö. Tolleren som skal forklare kompliserte tollregler for

IMG_20171227_105735

Digre lokaler hos tollpost, mange gode beslag antagelig.

 

utlendinger fra hele verden kan absolutt bare byråkratportugisisk. men omsider dukker det opp en språkmektig og vennlig mann. Nå er jeg bare 4 uutfylte skjema fra den forjettede pakken! Det er de samme opplysningene og samme skjemaene som de jeg allerede har. Men omsider sier mannen at «OK, du får den tidligst om 4 timer, best imorgen». Jeg kjenner at jeg er slått på målstreken, forteller at jeg har reist langt og må hjem idag. Og tenk, tolleren vrir seg bare litt, men så får han en genial ide, et gjennombrudd virkelig, han sier nemlig at «men du kan jo få den i posten»! Og jeg undrer på om vi er tilbake på rute ett!

Jaja, men mötet med Hugo på flyplassen var strålende, og mye klemmer og gledestårer, så var det bussen igjen, hjem pakkelös bortsett fra 2 dobbelpakker Wasa Husman knekkebröd, det er jo også noe.IMG_20171227_114716

Og da er det bare venting på at toll og post gjör et nytt trekk.

Men Sölvguttene sang vakkert, og det skal bli et flott nytt år, det er i alle fall mitt önske for alle våre venner, Marianne skriver også under på det. Og neste år får pakken komme i hennes navn.

Godt nytt år!

 

Livet i min lille caminho

Mariannes innlegg

Et hjem er et sted hvor man finner vin. Michael Caine

Caminho kan man si er en mellomting av kjerrevei og gangvei. Her er det så vidt plass for at en bil kan liste seg gjennom, og da er det fort gjort å sneie bougainvilleaen til nabo Georgina.

Det er heldigvis en blindvei, og dermed ikke mange biler som kjører forbi. Verre når det kommer en diger varebil, som da jeg fikk hjemkjørt seng og garderobeskap fra IKEA. Da må speilene brettes inn og jeg må dra parasollen tilbake,  den stikker 10cm utenfor gjerdet.

Det er enkelt å ha oversikt over naboene, i min del av caminhoen er det bare tre beboelseshus. Riktignok et til aller lengst inn i blindveien, men de ser jeg bare når de kjører forbi og hører hvis fremmede våger seg dit. De har seks kjempestore og støyende hunder, heldigvis bak et gjerde.

Tyske Johannes var den som fortalte at dette huset var ledig, ringte eieren, vips så hadde jeg et hus. Johannes har senere solgt sitt hus til Owe, han trengte penger for å reise til Tyskland til sin syke kone.

20171217_190329[1]

Owe har satt tørkestativet i caminhoen, mest sol der, tenker jeg.

Owe har ikke flyttet inn, standarden er ikke helt som han vil ha det. Det er nok mulig at det blir leid ut til sommergjester, altfor kaldt for å være helårsbolig. Forhastet kjøp og salg, ifølge begge. Johannes mener at han solgte for billig og Owe ville hjelpe Johannes som trengte penger. Johannes var tilbake etter noen uker med sine fem hunder i en van. Han har bygget en seng i bilen og hadde planer om å bo i bilen i vinter. Nå har han reist igjen, rastløs type, som den gamle hippie han er.

Georgina er min nabo vegg i vegg, en bitteliten krokete dame som antagelig er yngre enn meg. Hun har en hund som dessverre bor i bakgården uten å se noen andre enn henne, hun går riktignok tur med den to ganger om dagen, da er den helt vill. Det er nok riktigere å si at hunden løper tur med Georgina på slep, mens hun roper og snakker til den uten synlige reaksjoner fra hunden. Georgina mater også en liten kattekoloni, kolonien blir stadig større fordi ingen blir sterilisert eller kastrert. Hun har også en hjemmeboende sønn på 40 år. Han er litt merkelig, men snakker engelsk. Min portugisisk er fremdeles usselt dårlig, jeg må skjerpe meg.

Så er det mitt hus, kjempefint! Det ble malt utvendig og innvendig før jeg flyttet inn, antagelig også for å skjule sprekker i pussen. Jeg har en Jøtulovn, ovn er en nødvendighet her, selv om det ikke er det kaldeste huset jeg har bodd i. To soverom og en takterrasse med en fantastisk utsikt mot alle himmelretninger.

20171215_145340I tillegg til bebodde hus her i caminhoen er det også de obligatoriske ruinene, halvt sammenfalte gamle hus. Jeg har lest meg til at grunnen til at de ikke blir jevnet med jorden, er at hvis noen vil restaurere får man normal ikke bygge større enn det gamle huset.

Jeg har også hatt besøk av mine første gjester i mitt nye hus. Evy og Mona fra Drøbaksyklubben »Uten en tråd». Det var bare tre dager, men kjempehyggelig. For kort besøk til å vise frem Algarve, men neste gang, kanskje? Nå venter jeg på at Osloklubben DK ’68 skal gi lyd fra seg for å fortelle meg at de kommer på besøk.

Værmessig anbefaler jeg ingen å reise til Algarve nå. Det er iskaldt, nede i 6 grader om natten, og sjelden mer enn 15 om dagen. Det har også vært mye vind, huset her ligger høyt og vinden kan være kraftig. Det uler i de mange skorsteinene og det suser jevnt i trærne. Men hvor blir det av regnet? Det har bare vært to kraftige regnskyll siden i vår, og naturen trenger det sårt.

Det er jo snart jul, og kommunen har som vanlig satt opp juletre på Largo de São Sebastião i byen. Jeg MÅ legge ut bilder av det styggeste juletreet i hele Portugal. Visstnok skal det symbolisere både ditt og datt, det skifter farge med jevne mellomrom. Det blir ikke vakrere av det.   God Jul!

 

En bloggers bekjennelser.

Ann-Maris innlegg

«En kort frånvaro är säkrast». Ukjent

Så sant. Jeg närmer meg tastaturet med en klar innsikt i at jeg har värt fravärende, närmest forsovet meg, sånn ca. 9 måneder. Om noen skulle ha savnet våre hverdagsbetraktninger, her kommer forklaringer og bortforklaringer hulter til bulter. Det har seg sånn at det holdt på å gå mugg og råte i Marianne, så det ble nödvendig å gjöre noe drastisk. Nei, ikke akkurat i henne, men rundt. Altså huset hun bodde i i Mealhas. Det var et trivelig hus, Passe stort, fin liten patio, flott takterrasse, fredelig strök. Alt vel – men bare om sommeren, huset var nemlig utstyrt med taklekkasje, noen drypp her og der,enkelte ganger bare bittelitt, andre ganger som et lite overrislingsanlegg. Etterpå fulgte mugg og sopp, hver höst. Men husverten vet råd, flere varianter: A. En sprayflaske med en stinkende klorholdig guffe. Påföres ifört fullt verneutstyr. Det er bare kosmetikk, soppen blir ikke borte, bare mindre synlig. B. Tyngre skyts, husvertens altmuligFernando kommer. Labber opp på taket, tenker, titter inn på bad og gjesterom,og sier som året för:»Vi må tette litt når det slutter å regne».
Når regnet har gitt seg kommer Fernando med hjelpemannen på slep, de labber gjennom huset med leirete stövler og skrider til verket. Et svart tjäreaktig stoff romslig smurt rundt omkring. Dog ikke der Marianne peker på den åpenbare lekkasjen. Hennes forslag blir antagelig vraket som kjerringprat. Etter å ha grist mye på flisegulvet trekker de seg tilbake. Og så kan husverten, Marianne og Fernando bare vente. Om sommeren regner det jo ikke, og når regnet til hösten begynner å dryppe inn…..ja, da er det på’an igjen.

Operasjon Nytt Hus. Dårlig med napp. Helst skulle vi jo bo när hverandre,praktisk. Og passe landlig, passe bynärt, god nettdekning og lite gneldrende båndhunder,mange krav. Dessuten hvit kontrakt, uten den inget resident card.

Oppsigelsestiden ebbet ut,og vi pakket på harde livet. Jeg har en diger og tom garasje, men tingene flöy ikke selv, flyttebyrå er feigt, så vi gikk «all in» Möbler, katter, planter, jeg hadde to ledige rom og alt vel.

P1140304

Utsikten fra Mariannes nye takterrasse er fantastisk.

20170724_205357

Mariannes nye hus

og ut av löse luften, en dag på spaning etter en katt, en ukjent nabo som pekte oppover gaten, ledig hus? Javisst, nyoppusset og klart. Marianne hadde kontrakt av hvit modell för uken var omme. 700 meter fra mitt hus. Med ca. brukne rygger og orangutanglange armer vår det å slepe möbler igjen da. Så fra mars og til nå har vi flyttet Mariannes bohave 2 ganger, satser på at det ikke er taklekkasje i nyhuset.

IMG_20170710_183620

Hage på flyttefot.

Fra takterrassen

Huset er strålende,og der er oliven, fiken og mandler, og om ikke alt dette styret er gyldig fravärsgrunn så vet ikke jeg!

Mariannes nabo Georgina, en gesjeftig dame

IMG_20170827_110111

Her blir det rosiner

Anns hengende haver

IMG_20170824_090912

Fiken klar til tørking

IMG_20170807_153234

Rosiner klar for frokostblandingen

Ellers er det innhöstingtid her, samtidig med våronn. Johannesbrödfruktene er forlengst höstet, det lukter sötligemment når man kjörer forbi mottaket. Fikensesongen var kort og hektisk, vi har syltet, lagt på sprit og törket, likeså med druene på min terrasse. Det er rosiner til flere års frokostblanding. Mandlene er også i hus, men uhyggelig vanskelig å knekke.

Celestiano høster johannesbrød

Oliven er jo en hel vitenskap. Det meste går jo til pressing, og absolutt overalt ser man mennesker med laaaange bambuskjepper, de legger ut nett, gjerne på veien om det passer sånn,og slår til krampa tar dem det må väre uhyggelig tungt arbeide. Noe annet med oss som bare skal ha spiseoliven. Det er like mange oppskrifter som olivenplukkere, jeg lytter litt her og litt der, det blir sikkert bra, tror de förste vil väre spiseklare til jul.

Algarve har hatt en varmere sommer enn på veldig mange år,og det er knastört overalt grunnvannstanden har aldri värt lavere, og skogbrannene mer over 100 döde har värt flere og voldsommere enn noensinne. Men portugiserne er fatalister og tar det som det kommer, og det gjör vi også.

Situasjonsrapport en skisöndag i februar.

Ann-Maris innlegg.

«Har man sand i skoene, er det ikke lett å tenke på annet»!

Vm på ski. Facebook-venner hagler meldinger om silkeföre, trått före, slapseföre og mange andre förevarianter.skifore

Her i det algarvianske er det akkurat nå sandföre, det er en ganske treg variant . For etpar netter siden fikk vi nedfall av sand fra Sahara. Rikelig. Rödbrun sand  absolutt overalt. I kontakt med vann blir den omvandlet til rödbrun gjörme. Sne har i alle fall den formildende omstendighet ved seg at den smelter og bare blir vekk. Sanden blir altså gjörme og gir seg ikke så lett.

Forestill deg dill med Marokkosand, basilikum med Marokkosand, ikke fristende. Å vaske en nedsandet bil er en ting, selvom den ser ut som den har värt med på

Må bade, helt klart.

Må bade, helt klart.

Paris- Dakar, så blir den jo ren, men krydderhagen? Niks. Finnes 3 valg: Forsiktig spyling. Leirvellingen sitter urokkelig. 2. Hård spyling, de pistrete dillbladene blir borte og leirvellingen sitter igjen på stengelen. 3. Så ny dill. Blir nok til det, trist når jeg har nypoteter.

Men det meste kan jo spyles. Jeg har vann nok, men det föles som slösing, siden vann generelt er mangelvare heromkring, og regnsesongen er stort sett slutt. Kan ikke stole på hjelp fra regnguden.

Ganske guffent.

Ganske guffent.

Med 4 katter som gjerne img_20170221_191447kveiler seg i sengen min, så er den også full av sand. Kjökkendören min har en örliten glipp nederst, altså er kjökkengulvet fullt av sand. Sand på kjökkengulvet gir sand overalt. Forrige uke hadde jeg sönn Thor med familie på besök. Like greitt at örkensanden  ventet til 8 måneder gamle, gulvkrabbende Malaika var reist. Tror ikke sanden er direkte helsekost. Riktignok har mamma Topy som strever med å läre svensk lärt og formane Malaika «Inte äta kattmaten», men örkensand?dsc01461

Forresten har jeg alltid hatt lyst på en tur til Marokko, men deres okkupåajon av Vest-Sahara har holdt meg igjen. Som det er nå, kanskje jeg bare skal lene meg tilbake og la Marokko komme til meg? Det er under arbeid!