Er myggen egentlig utrydningstruet?

Ann-Maris innlegg.

«Når den nest siste mygg er död, kan fremdeles en avhentes lys levende på mitt soverom»

Pottebordet, plass til det meste.

Chiliplante som har gitt frukt hele vinteren.

Her om dagen innfant sommeren seg. Ikke för hadde gjestene fra nordenfor frosset seg gjennom etpar uker surt aprilvär, med regn og vind, ja så kom sommeren idet de satte seg på flyet, sånn er loven. Nå er det herlig temperatur, hagen vokser så det knaker, alle samtaler avrundes med «nei, jeg får gå og prikle tomater/chili/paprika»—noe må prikles, pottes, ompottes, vannes, gjödsles – og så forfra igjen. Alle besök Marianne og jeg avlegger hos hverandre er merkelig om ikke en fröplante eller stikling eller begge deler bytter eier. Det er vårens natur. Og för man får sukk for seg, ja,så er pottebordet overfylt, ingen fröplante kan kasseres, jeg mener – 10 forskjellige chiliplanter må da väre en menneskerettighet? Og etpar nye tomatsorter – ja, i tillegg til de gode gamle- et must.

Gode gamle myggspiralen, forbedret med et dryss kanel! Og alle de andre.

Men så er det myggen. Man kunne kanskje tro at her er i törreste laget, men nei- en balje vann blir en overlivlig myggbiotop i en farlig fart, og jeg har et veldig anstrengt forhold til mygg. Etter at de har tanket blod hos meg får jeg kjempestore hevelser og trenger smörelse og tröst – men får jeg tröst? Ikke. Mygg er selektive og synes ikke Mariannes blod er noe tess, så hun bare overser/overhörer beistene og smiler overbärende når jeg jamrer meg. Sukk.

Aprikostreet mitt er bare 3 år gammelt, men er igang.

Hadde aldri forestilt meg Helge som «grönn mann», men…

Da er det fint at jeg har gleder i form av modne aprikoser, appelsiner og japanmispel. Dessuten gror det i rasende fart i grönnsakhagen, fra nå er det bare ekstrem törke som kan ödelegge. Men jeg har samlet mange tusen liter regnvann, og sparer på kranvannet så godt det går. Det er lenge til julebadet! Og oppvasken blir liten så lenge menyer består av bröd og vin. Om sommeren er varm mat oppskrytt, jeg er jo glad i mat, så til hösten….Dog har jeg eksperimentert meg frem til en matvaffel: Lite egg i rören, salt og ikke sukker, revne kokte poteter, revne chouricopölser, bacon,chili og vips – varm mat uten nevneverdig oppvask.

Sommeren er her, og lenge leve livet ute på terrassen!Og da Tone og Helge var her i april, ja da var det så kaldt og vått at Helge fikk utfolde seg ved grillen. Tone vasket opp, det kaller jeg solidaritet. Og regnfrakken var jo kledelig? Eller?

 

Dog ikke fra min hage – Sao Jorge i Lisboa.

Melia azedarach, også kalt persisk syrin. Fikk den av Katarina i Tavira for 3 år siden, den er blitt fantastisk flott.

Bare en detalj fra terrassen.

Lisboa, Lisboa!

Mariannes innlegg.

«Wet or fine, the air of Portugal has a natural happiness in it, and the people of the country should be as happy and prosperous as any people in the world.» –  H G Wells, A Year of Prophesying, 1925

Nå var det lenge siden sist jeg var i Lisboa. Ann og jeg var på juleshopping der for et par år siden, strålende «sommervarme» den gangen.

Denne gangen skulle vi møte Anns venner Tone og Helge, og bruke et par dager til  guiding, hygge, fado og god mat. Så til Sao Bras til over påsken for gjestene fra Norge. Vi hadde leid en leilighet i Lisboa sentrum og vi skulle få avlevere bagasjen kl 12, vi ventet, jeg ringte igjen og igjen. Ikke svar fra damen som skulle låse opp for oss. Dumt, vi hadde planer for hva vi skulle gjøre mens vi ventet på Tone og Helge. Klokken ble 13.30 før vi kom inn i leiligheten, og da var det jo bare å vente på flyet fra Norge. Fortausrestauranter er det jo nok av, så vi bestilte lunsj og vin. Det viste seg at drosjesjåføren til Vaaganparet ikke fant adressen vår,  men det løste seg etter telefonforklaring.

Det var kjempehyggelig å møte igjen de muntre mennesker fra Bekkestua. De var jo litt slitne etter å ha kjørt rundt og rundt på leting, men det hjalp jo med litt vin og Frango Piri Piri.

Middagen ble inntatt på Museu da Cerveja ned ved Tejo. foruten at det er et ølmuseum har de også god mat. Det var en kjølig kveld så vi jaktet på et sted med gassvarmer i nærheten av bordet.

Etter middag var det tid for Fado, etter litt leting, Google map og hjelp fra innfødte fant vi den vi lette etter. Tasco do Chico. Et knøttlite lokale, men  de har  den rette innstilling til fado, døren lukkes når det synges. Det var ikke den beste fado jeg har hørt, men greit nok. Det er noe med stemningen også.

Dagen derpå hadde vi store planer for guiding, men som alle vet går tiden fort og man rekker lite av det man har planlagt. Ann og jeg hadde også et viktig ærend som vi ikke rakk dagen før. Nemlig Vidal Tecidos! Det er en stoffbutikk, ikke stoff til rusbruk, men tekstiler i all verdens mønstre og farger. Butikken dekker et helt kvartal. Ikke mye for turister, langt fra sentrum, kloss inntil Prazeres kirkegård. Helge fant en liten bar hvor han kunne slå hjel tiden med en øl eller to mens vi handlet. Ann hadde også en handleliste fra datter Grethe i Stavanger.

Men før stoffbutikken skulle vi opp til borgen, Castelo de S. Jorge. Den ligger på den høyeste åsen i Lisboa og er noe man må få med seg. Den har stått der både under romerne og maurerne, men ble tatt tilbake i 1147, den første portugisiske kongen fikset det etter beleiring, krig og annet spetakkel.

Vår plan var å ta 28-trikken opp gjennom Alfama, det var ingen god ide. Køen var lang som et vondt år, og det var bare kjeft å få hvis man forsøkte å snike i køen. Siden sist er det bygd en laaang rulletrapp som ville føre oss langt opp mot borgen, vi satset på den. Trappen var absolutt ikke bra for min høydeskrekk, jeg turde ikke å snu meg for å se nedover, skummelt. Vi kom oss opp i god behold, og gikk resten av veien, tok feil i et kryss så det ble litt lengere enn nødvendig. Det ble jo mange «tellerskritt» av det, men bena mine likte det ikke. «Tellerskrittene» blir registret av en skritteller-app på mobilen.  Man blir litt hektet på resultatet, Jeg har ikke gått 10.000 skritt på en dag siden juleshopping i Sevilla. Men fikset det også i Lisboa.

Og hva fant vi på praçaen ved inngangen? Wine with a view, nemlig!

 

 

 

 

 

 

 

Vinkø, om ikke på Akershus

Her kunne man velge mellom flere viner, ta med seg glasset, påfyll for 1€, og ta med seg glasset hjem. Veldig bra og dyrt. 11€  pr glass, tror jeg, og da må jeg sitere Helges udødelige uttalelse: «Dette er akkurat som på Akershus festning hvor man kan vandre rundt med  vinglasset i hånden».

… og Tone tester espumante

 

Utsikten fra borgen er jo fantastisk, det blir mange bilder selv om utsikten er den samme som tidligere. Før vi ruslet nedover bakkene igjen måtte vi hilse på innbyggerne, påfuglene.

 

 

 

 

Jeg hopper over hva og hvor  vi spiste middag den kvelden. Det må fortrenges og glemmes snarest.

Dag 3, meldt regn og vind, men vi hadde planer om å trosse det og gå opp til Chiadoen i Bairro Alto, eventuelt Portvinsinstituttet. Ikke fristende når det kom til stykket, vi tok en taxi til stasjonen for å ta toget hjem, selv om det var 3 timer før vårt tog gikk.

Og alle var enige om at det var en fin tur. Takk for laget! Er det merkelig og rart å si det? Tone og Helge synes det.

Og Lisboa er fremdeles en fin by!

 

Det er jo flest hverdager

Ann-Maris innlegg.

«Dei store stormane har du attom deg.                              Då spurde du ikkje kvi du var til. kvar du kom ifrå og kvar du gjekk, du berre var i stormen,var i elden.

Men det gjeng an å leva i kvardagen og, den grå,stille dagen, settja poteter, raka lauv og bera ris, det er så mangt å tenkja på her i verdi, eit manneliv rekk ikkje til.   

Etter strevet kan du steikja flesk og lesa kinesiske vers. Gamle Laertes skar klunger og grov om fiketrei, og let heltane slåst ved Troja».

Fra diktsamlingen «Dropar i austavind» 1966 – Olav H. Hauge

Sånn er det – la bare heltene slåss ved Troja, la verdens pamper og look-a-likes late som de er uunnvärlige. La israeliske måneraketter krasjlande, og stortingsrepresentanter fuske med reiseregninger. Siden jeg ikke kan endre andre enn meg selv (og kanskje ikke det engang), så velger jeg å sette mine bondebönner og poteter, höste mine appelsiner, la väret styre min dag og jeg gleder meg over små ting.

Min lille veistump utenfor Sao Bras er nesten ikke en prikk på kartet engang, noen få hus spredt med mye luft mellom. Noen kjeftende hunder, fiskebilen, en traktor i ny og ne, ikke verdens navle.

Og byen, Sao Bras – ikke verdens navle den heller. Det er hyggelig å sitte utenfor markedet og titte på mennesker i aldeles hverdagslige gjöremål, og jeg tenker at dette fredsommelige livet kunne värt hvorsomhelst i verden, hvis altså verden kunne holde fred.

Forleden var jeg innom kommuneveterinären for å lufte frustrasjoner omkring katteforholdene litt oppi gaten, Mariannes stikkvei, full av stadig ynglende katter utenfor all kontroll. Og seså, för jeg visste ordet av det så kom doktor Dyregod, vi vandret oppover gaten, han tok en alvorsprat med Georgina som mater katter men ikke fikser resten. Neste uke setter doktor Dyregod ut feller, fanger kattene hennes, steriliserer dem og bringer dem tilbake. Alt godt som ender godt.

Og da er jeg tilbake der jeg startet: Alt behöver jo ikke å väre storslagent, det lille er helt greitt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En ulykke kommer sjelden alene

Mariannes innlegg.
Tross alt seirer våren og varmen og viljen,
tross alt seirer livet som grønnes og gror.
Og er du en slektning av blåveisfamilien
så har du en gjerning å gjøre på jord.
Ulykke og ulykke, fru Blom. Alt er relativt, sies det.
Fuglene synger, vårblomstene spretter frem i hagen og ute i naturen.

Os andorinhos er tilbake fra vinterferie i Afrika

Blåveis finnes ikke her, men dukker likevel opp på de merkeligste steder. Og da er jeg kommet til
ulykke nr. 1.
Ann skulle ut og teste en vei vi aldri har gått tidligere. Hun gikk og gikk – og gikk. Plutselig gikk solen også, avtalen var at hun skulle ringe for å bli hentet hvis veien ble for lang. Hun ringte, jeg kjørte for å hente henne. Dumme damen hadde ikke refleks, da jeg fant henne hadde hun stupt ned i en veigrøft for å unngå å bli påkjørt. Brillene hadde gitt henne saftige blåveis rundt begge øynene, brillene ble selvfølgelig knust.

Hun tok av fallet med hånden, det gikk jo som det måtte gå, ikke brudd, heldigvis. Ille nok, helt ubrukelig. Nå er det jo så heldig at jeg har både håndbandasje og fatle etter et uhell på glatt flisegulv for et par år siden. Begge deler kom til nytte.
Dette har ført til at jeg er hjemmehjelp for tiden, selv om det var venstre hånd som ble ubrukelig er det utrolig vanskelig å utføre selv de enkleste oppgaver. Jeg vil ikke legge ut bilde av blåveisen, men her presser pasienten appelsiner etter at hjemmehjelpen har forberedt ved å dele de i to. Hjemmehjelptjenesten innebärer også å ommöblere i stuen.Skrivebordet  her, og da må  spisebordet  dit,  og sofaen  må  bort.  Ja,  ja,  hun blir  vel frisk för neste  ommöblering!
Ulykke nr. 2 skal jeg ikke utbrodere, men jeg har klart å betale en måneds husleie 4 ganger i løpet av 4 dager,tur til banken i morgen, og jeg må snakke med husvertinnen. Det medfører besøk til hennes advokat fordi min portugisisk er for dårlig. Maria da Gracas (husvertinnen) engelsk er lik null.
Ulykke nr 3: Det er godt mulig at det bare er jeg som er klønete, men det må da være andre som også tømmer rødvinsglasset over PC-tastaturet? Ikke det, nei? Neivel, men det gjorde jeg i går. En annen PC, men jeg gjorde det samme for noen år siden. Reparatøren dengang sa at det var på tide jeg kjøpte en ny, han ville ikke se den gamle igjen. En vakker dag etter at jeg hadde flyttet til Portugal ble skjermen svart, og jeg gikk til en såkalt PC-ekspert i Almancil. Joda, de skulle fikse dette, ikke noe problem. Fornøyd med å skulle få liv i vraket igjen skulle jeg hente den etter et par dager. Jeg tror ikke ‘eksperten’ hadde prøvd å reparere, han hadde ganske enkelt slettet alt på harddisken, ferdig med det. Det enkleste er det beste, lettjente penger, tenkte han vel.
Etter apotek for smertestillende til Ann, bank for opprydding i faste oppdrag skal jeg ta turen til en lokal PC-doktor i morgen. Det er vel på tide med ny PC, sier han vel. og han har nok rett.
Ikke flere ulykker i dag, det regner og det er en velsignelse.Vinteren er jo tiden for regn, fylle opp vannreservoar, grunnvannet skal stige,  bøndene skal juble og naturen skal få sitt.Men denne vinteren har vært trist i så måte. Men nå skal det regne et par dager, alle monner drar.

Blomstene er i farta, og nå klør det i fingrene for å begynne og så. Kattene er våryre, men trives godt i godstolen foran vedovnen når kvelden faller på.

Alltid noe å glede seg over.

Ann-Maris innlegg.

«Om jeg ikke var glad da vinteren kom, så er jeg desto gladere nå når den er over»

chilien liker ikke vinteren, men den klarer seg.

Man skulle värt sin egen katt!

Og nå tror jeg at den er endelig over. Vi har hatt mye sur og kald vind, altfor lite regn, temperaturer styggelig lave, dog ikke minusgrader. En venn borti bakkene vestover mistet chiliplanter en kald natt, huff. Endel planter i hagen ser ut som de har värt gjennom den omvendte skjärsild, men ingen har dödd.  Det digre Johannesbrödtreet röyter og legger minifrukter og visne blader på terrassen, og holder dessuten et syndig leven i vinden. Jeg kan ligge lenge våken og höre helt tydelig at nå faller det over taket, men så langt, så vel.Vedovnen har også hatt nok og gjöre, og da har kattene og jeg holdt den med selskap om kvelden, jeg med rödvin. Kattene er fornöyd med å kveile seg rundt ovnen.

Men se, her sitter jeg i et land som i alle fall er grönt, snefritt og på alle vis på plusssiden,og jamrer meg likevel, det er barnslig. Fordi: En dag plinger det i e-postkassen, og Vibeke og Fleming fra Danmark melder at deres vinter er mye verre enn vår, og at de kommer hit, inntar sin pousada, medbringende familie og venner. Og de er alle skjönt enige om at det er fantastisk varmt og fint og går i shorts og sykler milevis og er helt komfortable med vinteren! Hmmm.

Jasminen er klar til blomstring.

Blomkarsen kan man stole på.

Blant medbragte venner hadde Vibeke også et gjeng hageglade mennesker som ville se hagen min, jamen sa jeg smör! Hagen er virkelig ingenting å se akkurat nå, men velkomne var de jo likevel. Fleming var ikke med, sammen med andre skulle han se på et skipsverft i Faro. Hagen kunne i alle fall by på nypresset appelsinjuice, og endel eksotiske vekster er det jo. Kaktuser og andre sukkulenter er flotte akkurat nå, jasminen slo ut sine förste blomster forleden, og selvsådde stemor og lövemunn blomstrer friskt. Og ettersom man blir litt hjemmeblind, så behöver man gjester nordfra, for å få riktig perspektiv.

I Olhao er det en campingplass som- lik så mange- er full av hel-og halvtidsboende, blant dem Solvor og Jan fra Tröndelag. Deres forhold til vinter er sterk avstandstaging, men som våre danske venner, de synes at denne vinteren er flott. Dem om det. Solvor går og sykler milevis, har med hund, tar flotte bilder og koser seg. Vi hadde lunsj på terrassen hos meg og flere timer var det fint, men så kom den ekle vinden, frem med hekleteppe til å pakke inn Alva, barnebarnet med skolefri men med medbragte lekser. Jeg tror at barn som får bruke to uker i et fremmed land kan få med seg mye nyttig som skolen ikke kan gi dem.

Ok, så sier vi at vinteren er over, og da skal jeg se på VM på ski, men bare i närheten av ovnen! Og med litt av Vibekes reisegave, Underberg. Våren kan komme.