Millom bakkar og berg…

Ann-Maris innlegg

«Leave no stone unturned»  Euripides.

Den som tror at steinröysa Norge er det ultimate i steinsjangeren, må vennligst tro om igjen. Algarve er ufattelig fullt av stein, og jeg har min rikelige andel i kjökkenhagen min. Först er den innrammet av steinmurer, type höy. Dernest er det rengnaget berg overalt. Og til å runde av er det en usalig blanding av stein i lös vekt, blandet med knust terrakotta, jernskrammel, glassbiter, alle mulige varianter av skrot. Jeg arbeider iherdig med å få det bra, og synes jeg har gjort store fremskritt. Men det er langt til mål. målet om å kunne sitte i skyggen og höre at det vokser.

Min egen steinröys, og jeg er veldig glad i innrammingen.

Brenneslevann i fokus.

 

 Alle gartnere er selvplagere på noe vis, jeg bärer böttevis med stein til deponi hist og pist, for deretter å gi dem et tynt lag jord og toppe med blomkarse. Blomkarse er hagegudens optimale lösning for kjapt dekke av ting og tang.

Men mellom stein og skrot er det veldig god jord. Tung og leirholdig, näringsrik etter mange år med geiter gående som gjödselmaskiner. Det er tungt å arbeide med jorden, når den er törr (mesteparten av tiden) er den som betong, og når den er våt er den leirvelling som sitter fast i spade, hakke, krafse, sko.  Men skam få den som gir seg. Jeg har fått skrapet ren noen fine rundede småfjell, og sågar et liksom flatt område. Og det skal bli PLEN! 5 kvadratmeter. Punkt.

Nypriklet plen, eller glissen ferdigplen!!

 

Flekken kan ikke brukes til annet enn 2 stoler og 2 pils. Jeg har funnet et gress som bare blir 15 cm höyt, og tåler ekstrem törke. Passer fint. ingen klipping og ingen vanning. Prövesådde i en underskål, og satte det ut som små dotter, og så masse frö. Hört om prikling av plen för? Nei det tenkte jeg nok. Jeg titter etter spirer hver dag, men så er det det at maurene synes at de små stakkars fröene er en delikatesse. De sleper det hjem, jeg strör kanel, sukker, bakepulver….stillingskrig. Innimellom setter jeg på vann, maurene flykter og dukker opp et annet sted. Sukk.

De gråhvite prikkene  i nedre del er maurstjålne gressfrö.

Men der jeg har jord – der gror det heftig. Og etterhvert som jeg rydder får jeg plass til prydplanter innimellom. Dessuten er det mye som sår seg selv og bare popper opp på feil sted, jeg lar dem väre, ringblomster,valmuer og blomkarse. Gi meg etpar år til med iherdig steinflytting, så kan de fisefine som kaller sine blandede grönnsakhager for potager, bare slenge seg i veggen. Tror jeg. Mens jeg arbeider overvåker katten Siam det hele fra et gammelt dueslag. Hun sier at ögler ikke er å forakte som kosttilskudd. Henne om det.

Öglene (alle heter Oscar) er nyttedyr, og jeg beskytter dem så godt jeg kan

orca_share_media1526222736941

Og Siam den sniken er en mester i å fange ögler, fy henne.

 

Man kan få panikk av mindre!

Mariannes innlegg

In the spring, at the end of the day, you should smell like dirt. ~Margaret Atwood

Jord! Kan en hageentusiast glemme å kjøpe jord?! Man sår frø som skal bli vakre blomster, man prikler og potter. Og det er en fast og god vane å kjøre innom hagesenteret for å kjøpe jord. Det er like elementært som å kjøpe kattemat og vin.

Jeg brukte mine siste jordkorn i går til å potte om en fin malurt som hadde vokst ut av fjorårskrukken. Jeg tror Ann prioriterte tomater. Vi var enige om at når vi skulle til byen idag for å gjøre viktige ting skulle vi selvfølgelig innom O Lirio (hagesenteret) for å bunkre jordsekker.

Ja, ja! Vel ferdig med offentlige kontorer skjenket Ann opp hvitvin til oss på terrassen. Godt fornøyde, ikke flere plikter idag. Så seg det inn over meg: JORD, JORD, vi glemte å kjøpe jord! Det burde ikke være mulig.

Demens, Alzheimer, hjernesvikt?

Tankene raser, men mest om hva jeg hadde planer om å gjøre med den jorden. Ny tur til byen imorgen.

På den annen side, tomatene er godt igang, blomkarsen blomstrer og hvite liljer blomstret 17. mai. Det er min første vår i denne hagen så det er spennende å se hva som dukker opp.

 

Rosene er praktfulle nå, og ennå er det noen aloeblomster igjen. Valmuer dukker opp på parkeringsplassen min og Lantanaen er i full fart og i det hele tatt er hagen og naturen frodig og flott nå.

 

Vär nok til alle

Ann-Maris innlegg

«One thing about cold weather; it brings out the statistician in everybody» Paul Theroux.

Og det er så sant som det er sagt. Jeg har en värdagbok, 10-års. Siden jeg flyttet til Algarve, har jeg hver bidige dag, som morgenrutine, fört inn i boken nedbör, max-og min-temperatur, dessuten spesielle greier som lyn, torden, sandstormer fra Sahara og vind når den blir sånn at digre trär går over ende.  Denne vinteren har det blitt mange ekstraopplysninger.

For når resten av verden har ekstremvär av alle mulige slag, og media koker over av rapporter om alskens elendighet, så har vi også hatt törke, flom, orkanbyger, sogar sne i «dalstroka innafor», Ekstra alt, uten å ha bedt om det.

 

Nå er det omsider vår/sommer her, men sent. Naturen er sent ute, langt etter skjema. Men vi har omsider alt som hörer til; blomstrende trär, busker og gröftekanter, kjökkenhagen

full av grönnsaker, det er fuglesang og bilvask, utepils og alt det der. Men det har, med algarvianske mål, värt en barsk vinter. Og vel nok behöver vi alle regndråper vi kan få, men de kommer i sånne megaporsjoner!

På pluss-siden må jeg jo ta med at det er en herlig mangel på kålsommerfugler, det gleder et gartnerhjerte!


 

Vårens vakreste eventyr

Mariannes innlegg

Når man bor i Sao Bras er dette noe man gleder seg til hele året, det er virkelig fantastisk. Jeg vet det er skrevet om tidligere, men en god ting osv. Arbeidet som ligger bak disse fantastiske blomsterfaklene er jo hinsides hva en stakkar kan klare å få til.

Forhistorien (legenden?) for Festas das Tochas er at i 1596 var sir Walter Raleigh sammen med en bande engelske og hollandske røvere på raid, de kom fra Cadiz i Spania og angrep Faro i Portugal. Sao Bras var den gang en viktig by fordi biskopen av Faro hadde sommerresidens her. Da Raleigh og banden var ferdig med Faro fortsatte de mot Sao Bras. Men det gikk ikke bra. Befolkningen utstyrte seg med fakler og køller og jaget engelskmennene på flukt. De dekorterte faklene med blomster og dro hjem, og feiret seieren i kirken. Etter det har det vært påskeprosesjoner med fakler mange steder i Algarve, men det er bare i Sao Bras de har holdt på tradisjonen til dags dato. Faklene er byttet ut med blomsterfakler og prosesjonen er blitt religiøs, de stopper opp og roper «Halleluhja, han er oppstanden», og løfter blomsterfaklene.

 

Hvis noen lurer på hvorfor det stadig vekk dukker opp en ku i bakgrunnen er det fordi det er en ost- og melkebutikk der.

Disse to som satt ved et gatehjørne måtte jeg ta med. Legg merke til at hunden holder en kopp i munnen.

Druer er mer enn vin.

Ann-Maris innlegg.

«Seek more strenght for weaker spine, no grape grows on sinner’s vine»                    Munia Khan.

Druer nok til alle

Om  Munia Khan har rett, ja da er jeg ingen stor synder. For på min vinranke gror det aldeles overdådig! Riktignok er det spisedruer og ikke vindruer, men la gå. Jeg har 4 planter,men denne ene er altså spisedruer,for eksempel er de glimrende som isbiter i hvitvinen en varm dag. Dessuten er den leverandör til alle de frokostblandingrosiner jeg kan önske meg, vinblader til dolmades, til bare å spise i forbifarten,og ikke minst-til skygge. Sist sommer var den det flotteste jeg kan tenke meg som parasoll.

Finere klatrestativ skal man lete lenge etter

De andre rankene blir beskåret på dannet vis, det vil si aldeles kort ved örene. Men denne ene – sjefsranken – får vokse helt fritt og vilt. Fritt og vilt betyr MYE! Den står altså så lagelig til for å gi skygge at hård klipping finnes ikke i min verden. Skygge er 1.prioritet på terrassen om sommeren, så mange ranker = mye blader=mye skygge. Dessuten er den et fantastisk klatrestativ for kattene. I det hele tatt mange grunner til å la den vokse hei vilt.

Husvert Celestiano ristet på hodet og viftet med saksen, men han om det. Vinranken og jeg sto imot, og ranken vokste. Og vokste. Og vokste.Fint tenkte jeg. Og så begynte den å sette blomster,mange. Og druekart, mange. Og Celestiano fortsatte å riste på hodet, og ville at jeg i allefall måtte ta bort halvparten av klasene. Ikke tale om. Druene vokste aldeles overveldende, og ettersom sommeren skred frem og druene modnet, ja så ble det så tungt at rankene fikk hengebuk og ble alvorlig hinder for ferdsel på terrassen. Alle har jo hört om vinlöv i håret, men söte klisne druer i håret? ikke helt det samme.

Nödlösningen ble et tvilsomt arrangement med stor tung sandbötte med bambuspinner, strips og i det hele tatt.

Starten på druetörkingen

Men nå er mange hundre kilo! druer innhöstet. Mye frosset til isbiter for kalde hvitvinglass og ennå fler törket til rosiner til uante mengder frokostblanding.

Fjorårets oppbinding må vekk

Og en sten på 35 kilo holder den på plass på taket til utebadet. Godt jobbet. etterpå drakk vi hvitvin med fjorårsdruer i.

Neste sesong närmer seg og må planlegges litt bedre. Marianne har deltatt i brainstorming, og har dessuten en gardintrapp. Vi fikser det. Unge vinranker er föyelige, vi har vridd hovedranken hardt höyre om, stöttet den i 50 liters Avocadopotte med bambusstötte. Og hovedranken hviler nå på taket til utedoen (utedoen = WC, vask, bidet, dusj og badekar, så kom ikke der)!

Der er ranken fanget hos avocadoen

Nye sideskudd får vokse ut, druer får komme som de komme vil, skygge er i sikte, og heldigvis er drueinnhöstingen langt unna. Da må Mariannes gardintrapp i sving igjen. Hun får utbytte i druer og rosiner, og noen glass vin mens det gror.